Sakte-tv

Bergtatt minutt for minutt

DATO: 11.05.2017 / AV: Tori Virik Nøvik / FOTO: Edmund Johannes Grønmo/NRK

NRKs «Sakte-TV» får mye oppmerksomhet. Uforståelig. For meg er det helt uaktuelt å slå på slike programmer.
Hva slags mennesker er det egentlig som sitter foran TV-en i time etter time for å se rein på vei til sommerbeite – minutt for minutt - over Finnmarksvidda?

Så står det plutselig bare på. I det jeg skal slå av kaster jeg et blikk på skjermen, og i løpet av sekunder blir jeg regelrett fintet ut, kneblet, bundet og bergtatt. Uten forvarsel og uten mulighet til å komme meg unna, har jeg altså blitt dratt inn i dette årvisse naturfenomenet som utspiller seg på Finnmarksvidda – og på skjermen – akkurat nå. Jeg kjenner kulda, føler ensomheten og merker at den beroligende langsomheten tar tak i meg og rører ved noe inni meg som jeg ikke engang visste at jeg hadde der.  Vind og snø dekker hele skjermen - hele tiden. Snøføyka går kast i kast – et hav av piskende hvitt og grått vær – tilsynelatende uten begynnelse og uten ende. Av og til kan jeg skimte 5-6 gevir gjennom uværet. Vinden suser i høyttalerne. Konturene av gevirene - som også er helt i ro - kommer og går. Så kommer et reinsdyrhode fram – dyret er i fullkommen ro, helt upåvirket av værets vrede. Bare mulen viser at dyret faktisk er i live; rytmiske, rolige bevegelser i kjevene. Bryr seg ikke om vær og vind, lar snøføyka rase, hviler i den kalde snøen. Minutt for minutt. Lar naturen og instinktene styre bevegelsesmønster og tidsskjema. Hviler med visshet om at historien vil gjenta seg.

Jeg sitter som trollbundet foran TV-en og lar dyrene snø sakte, men sikkert ned – minutt for minutt. Den gjør noe med meg, denne naturopplevelsen. For det er utvilsomt en naturopplevelse. Før ville jeg sagt, med et snev av oppgitthet, at vi faktisk må gidde å gå ut for å oppleve naturen. Det er det minste som skal til for at man i det hele tatt skal kunne kalle noe for en naturopplevelse. Man tar den rett og slett ikke liggende på sofaen! Til nå har jeg nok ubevisst ment at jeg har monopol på naturopplevelser sammen med alle andre som bruker naturen flittig til rekreasjon og trening. UTE. En naturopplevelse har fordret at jeg kan ta inn naturen med alle mine sanser, glede meg over vakre utsyn, fine farger, magisk lys eller nærhet til fugler og dyr. Få melkesyre i beina og merke det på kondisen. Kjenne hva det gjør med tankene. Med sjela. Det er dette som skal til. Dette har vært de udiskutable ingrediensene i en naturopplevelse. Til nå.

Reingevirene i snøføyka danner et mønster. Innimellom blir de borte, så dukker de opp igjen. Minuttene går. Av og til kan jeg skimte en reinsdyrkropp mellom vindkastene. Snøen laver ned, og dyret går mer og mer i ett med alt det andre. Reinen tygger drøv. Roen er total. Et nytt mønster danner seg bak det hvite som dekker hele skjermen. En mørkere flate, en langsom bevegelse, før alt blir hvitt igjen. Jeg venter. Glor inn i snøføyka. Der er det igjen. Jeg skimter ikke bare ett, men flere reinsdyr gjennom skodde og snø. Dyrene kroer seg sammen i vinden og snødrevet. Hviler. Fryser ikke. Stresser ikke. Roen råder.

Utålmodigheten i meg er for en gangs skyld borte. Satt fullstendig ut av spill. Jeg venter ikke på at dyrene skal sprette opp og skynde seg mot sommerbeitet slik at vi blir «ferdige med dette her». Jeg slår ikke av TV-en i frustrasjon over treghet, med en oppgitt kommentar om «det skjer jo ingenting». Jeg er rett og slett fanget. Fanget i dette våreventyret som kommer like sikkert som flo etter fjære, og som er rotfestet i reinens instinkter gjennom et utall generasjoner. Jeg er fengslet av dette nærværet av en historie som gjentar seg, som er bundet i genene til dyrene på skjermen og i naturen vi alle lever i. Inni meg, et udefinerbart sted langt under overflaten, dirrer det - nesten umerkelig - i en fjern forbindelse til instinkter og drifter mennesket ikke kjenner lenger. Følelsen av at vi må ha mistet noe viktig et eller annet sted på veien, gjør meg frustrert.
Hva slags evolusjonsmessig feilgrep er det egentlig som selekterer bort ur-egenskaper? 

Uværet ser ut til å lette litt. Reinflokken kommer gradvis til syne. Vinden roer seg, men det snør fortsatt tett. Flokken ligger i ro. Tygger drøv. Dyrene går nesten i ett med snøen, med vinden og snøføyka.  

Jeg blir smittet av denne gjennomtrengende roen. Av dette å vente uten å vente. For reinsdyrene venter ikke. Naturen, historien, været og årstidene styrer deres trang til å komme seg videre. De vet at de vil klare det, de vet at tiden kommer. De vet også at tiden kommer når den faktisk kommer; man trenger ikke å skynde på den. Man skal ikke videre før tiden er inne. De har en taus visshet om at ikke noe kan stoppe dem. Og om ikke alle kommer fram, om ikke klarer det, så klarer de det likevel – som flokk. Forfedrene deres har bevist det, historien har bevist det – vår etter vår - gjennom årtusener. Om de ikke ser spor i snø og snøføyke, ligger sporene der likevel. Naturen og historien taler et språk ingen kan høre, og setter spor ingen kan se. De kommer fram. Om ikke i dag eller i morgen, så en annen dag. For noen ganger er spor usynlige, og noen ganger går sporene foran.

Vinden har løyet og snøværet avtar. Reinflokken begynner å bevege på seg. Sikker i sitt veivalg. Trygg på sin retning. Viss på at historien gjentar seg denne gangen også.

Den nesten umerkelige dirringen et sted inni meg vil ikke gi seg. På ett eller annet tidspunkt gikk altså en naturopplevelse fra å være et ufiltrert budskap direkte fra naturen til å bli «balsam for kropp og sjel». Balsam er vel og bra det, men jeg føler meg sørgelig snytt for egenskaper jeg så gjerne skulle hatt. Egenskaper som må ha gitt tapt i en eller annen yttersving i menneskets evolusjonsløp.

Hvorfor mistet vi evnen til å lytte til det språket ingen kan høre? Vil vi noen gang finne de sporene ingen kan se?

SLUTT