Harvestkommentaren

Beretningen om en varslet tunfisktragedie

Makrellstørja ble utryddet langs norskekysten på 1950-tallet. Nå er den tilbake, og myndighetene har åpnet for kvotefiske. Etter fangstenes størrelse å dømme varer det ikke lenge før den er borte igjen.

DATO: 05.09.2017 / AV: Torbjørn Ekelund

Den jevne nordmanns forhold til makrellstørja er, paradoksalt nok, uløselig knyttet til den japanske retten sushi, som nå er like vanlig i byene her til lands som vassgraut var i bondesamfunnet på 1800-tallet. Tunfisken er biten med det brunlige fiskestykket, den som nesten alle liker.

Makrellstørje er det norske navnet på den atlantiske blåfinnede tunfisken (atlantic bluefinned tuna). Det er en vakker fisk. Den regnes som en av de raskeste som finnes, og den aller sterkeste. Den lever pelagisk, optimalt tilpasset livet i de frie vannmasser, der den jakter byttefisk, blekksprut og krepsdyr i ung alder, senere stimfisk som sild og ansjos. Makrellstørja kan bli over tre meter lang og veie over 600 kilo – og den er vurdert som en av verdens mest eksklusive matfisker. Derav den vanvittig høye prisen, spesielt for de feteste eksemplarene. Det ryktes at en enkelt blåfinnet tunfisk ble omsatt for over 4 millioner kroner i Tokyo i 2012. Ikke rart norske fiskere nå ser sin sjanse.

Og dette bringer oss over til den smilende gjengen ombord på fiskebåten Bluefin, som i slutten av august havnet på avisforsidene fordi de fikk nota full av makrellstørjer. 29 stykker på det første kastet, 31 på det andre. Alle med en snittvekt på rundt 200 kilo, til sammen cirka 12 tonn. Det er forståelig at mannskapet smilte da de ble fotografert. Fangsten er fullt lovlig, og vil gi dem store inntekter. Dessuten har de mye igjen før årets kvote på 30 tonn er fylt.

(kommentaren forts. under illustrasjonen)

Den blåfinnede tunfisken hører naturlig hjemme i norske farvann, og fram til 1950-tallet var den også tallrik her. Fram til krigens slutt i 1945 var fisket ubetydelig, men da snurpenota kom, økte fangstene. Fisket kulminerte i 1952, da det ble fanget 11 500 tonn. Og som det nesten alltid er når en bestanddel i naturen antar astronomiske verdier – gull i California, elfenben og diamanter i Afrika, trøfler i Frankrike – så endte også historien om den norske makrellstørja med at bestanden ble så godt som utryddet. 

I dag har den blåfinnede tunfisken status som sterkt truet på den internasjonale rødlista. Siden midten av 1980-tallet har den vært totalfredet i norsk sone, men nå anses bestanden åpenbart stor nok til at prøvefiske kan tillates. Kvotene settes av en egen, internasjonal kommisjon (The International Commision for the Conservation of Atlantic Tunas, ICCAT). De første, norske kvotene ble utdelt i 2014, og siden har de blitt større for hvert år. I fjor fikk båten Hillesøy tildelt en kvote på 32 tonn. Den fylte de på ett kast utenfor Mørekysten: 191 makrellstørjer havnet i nota, og dermed var årets fiske over. Myndighetene kaller det prøvefiske og understreker at fangsten er viktig i forskningsøyemed. Men er det nødvendig å drepe 190 individer for å forske på en fiskeart?

I mange land representerer tunfisken en betydelig inntektskilde, men i Norge er den fullstendig marginal. Mulighetene for at norsk sone kunne fungert som et fredet oppvekstområde for markrellstørje er dermed i høyeste grad tilstede, men det ser ikke ut til å være en løsning som appelerer til norske myndigheter. Straks bestanden ble vurdert stor nok, åpnet ICCAT for kvoter som var av maksimal størrelse i forhold til det forskerne anbefalte. For Norges vedkommende er de nasjonale kvotene riktignok satt noe lavere, men ingen kan med sikkerhet si hvor store de er i forhold til den faktiske bestanden.
Det hersker nemlig stor usikkerhet om populasjonsestimatene, blant annet fordi det mistenkes at det foregår et ikke ubetydelig uregistrert, og dermed ulovlig, fiske etter makrellstørje. Det gjør at det empiriske grunnlaget forskerne utgår fra når de trekker sine konklusjoner om størrelsen på populasjonen langs norskekysten, i beste fall er upresist, i verste fall helt feil. Havforskningsinstituttet skriver på sine hjemmesider: ”Til tross for forbedringer i datamengde og -kvalitet de siste få årene, gjenstår det betydelige databegrensninger i de siste bestandsberegningene på østlig makrellstørje. Betydelig underrapportering av totalfangster var tydelig, spesielt fra 1998–2007.”

I biologien finnes et begrep som på engelsk kalles ”shifting baselines”. Begrepet beskriver vår tilbøyelighet til å måle utviklingen av arter basert på artsbestanden på et gitt tidspunkt. Vi bestemmer oss for et punkt i historien, fortrinnsvis et som gagner våre egne interesser. Deretter måler vi utviklingen fram til vår tid, og sånn har det seg at vi, hvis vi bruker 1950-tallet som ”baseline”, kan snakke om en positiv utvikling i makrellstørjebestanden. Etter rekordåret 1952 var den så godt som utryddet, hvilket betyr at den nå åpenbart anses bærekraftig i forhold. Hadde forskerne gått ti år lengre tilbake i tid, til 1942, ville tendensen vært den stikk motsatte. Da ville den norske makrellstørja blitt ansett som sterkt truet og bestanden som dramatisk fallende. Det er mer makrellstørje i norske farvann i 2017 enn det var i 1952. Men det er mye mindre enn det var i 1942.

I ettertid har det vist seg at båten Hellesøy fikk litt mindre penger for fjorårets 191 eksemplarer enn de hadde håpet på. Derfor er årets båt, Bluefin, ustyrt med egne japanske eksperter som skal fungere som rådgivere når det gjelder flåing og oppbevaring av fisken. Det er jo en jobb av en viss størrelse å sløye 12 tonn fisk.
For fiskerne er det penger, selvsagt er det det. Men ingen fiskere i dette landet har basert sin økonomi på fangst av makrellstørje. Derfor må fangstene for disse fiskerne nå fortone seg som en ren bonus (eller ”kjærkommen biinntekt” som det alltid kalles i slike sammenhenger), med mindre det finnes fiskere der ute som har sittet uvirksomme i fjæra og ventet på makrellstørja siden 1950-tallet.

Tall kan manipuleres og brukes til inntekt for egne standpunkter, men i bunnen av denne og mange lignende debatter ligger et spørsmål som sjelden besvares: Hvorfor skal en art på død og liv beskattes hver gang den overskrider det antallet som myndighetene har fastsatt som bestandsmål? vi fiske makrellstørja bare fordi det antas at det nå finnes en liten, levedyktig bestand i norske farvann? Er det sysselsettingsspørsmålet om lurer i bakgrunnen, eller er det bare det evige ønsket om å profitere på alt som lar seg profitere på? Vekstøkonomien som spontanreagerer hver gang det dukker opp en mulighet for å skaffe til veie varer som kan omsettes, og den merkelige forestillingen at alle arter må høstes, selv om de verken er en trussel mot hverandre, mot andre arter eller mot oss, selv om de ikke utgjør eller har utgjort en inntektskilde for noen nålevende, yrkesaktiv nordmann.

Det skjuler seg et alvor bak denne saken som ikke bare har å gjøre med at makrellstørja fanges straks den er tilbake i norske farvann. Det har også å gjøre med vårt altoverskyggende behov for å prisfastsette all natur, både den urørte og  og den kultiverte. Det virker ikke som det finnes gehør for den enkle tanken om at det går an å la visse ting være i fred. I makrellstørjas tilfelle blir alt dette ekstra tydelig, fordi den er en pelagisk fisk, den lever for seg selv i de frie vannmassene, langt fra mennesker, den er ikke en del av våre liv overhodet, vi ser den ikke, vi hører ikke fra den, den utgjør ikke en viktig matkilde, den er ikke en trussel for barn som går til skolen og den spiser definitivt ikke sau.

Makrellstørja holder på med sitt, så hvorfor kan vi ikke bare la den gjøre det?

Alt som publiseres på Harvest er gratis å lese, men det er ikke alltid gratis å lage. Mange lesere støtter oss med et lite beløp, og det er den viktigste årsaken til at vi fortsetter ufortrødent videre - og når ut til stadig flere. Klikk her hvis du vil bidra til å hjelpe Harvest videre. 

SLUTT