Essay

Begrav mitt hjerte ved Færder Fyr

Da jeg vokste opp på 1980-tallet var kysttorsken overalt. Nå er det nesten ingen igjen.

DATO: 20.02.2017 / AV: Jostein Henriksen

Indians! Sitting Bull shouted. There are no Indians left but me!
Dee Brown: Bury My Heart at Wounded Knee

*

JEG VÅKNER AV AT FAREN MIN rister i meg. Det er tussmørkt. Først skjønner jeg ikke hvor jeg er, men så ser jeg køyesenga og det lille rommet med de brune veggplatene fra femtitallet.
«Skarru være med?» hvisker han.
Jeg hører meg selv si «ja» med en stemme som sprekker, og svaret overrasker meg, for jeg er så trøtt at jeg holder på å spy.

Vi er på hytta på Hurum. Det er sommerferie, klokka er halv fire på natta og pappa skal på nattfiske. Jeg har sagt at jeg vil være med før, men når han har prøvd å vekke meg, har jeg ikke klart å stå opp. Denne gangen avla jeg en ed før jeg skrudde av lyset, og kanskje det er denne som får meg opp av senga og ut i stua. Jeg drar på meg klærne foran en vifteovn, for selv om det er sommer, er det kaldt om natta. Utafor det store vinduet ligger fjorden, helt svart, og på andre siden blinker Drøbak.
Vi kommer oss ned på brygga og laster termoser, fiskeutstyr, bøtter, matpakker og kokte blåskjell til agn opp i en 14 fots GH med en 20-hester. Jeg sitter i baugen på vei ut, men ikke engang drøye 20 knop klarer å blåse søvnen ut av hodet mitt. Vi dregger et sted mellom Oscarsborg og Håøya, og jeg vikler ut hekla jeg fikk hjelp til å binde kvelden før. Annenhver blank krok og tyttebærkrok og en svenskepilk som søkke til slutt. Pappa røyker og drikker kaffe, og jeg er for trøtt til å prate.

Da reveljen på borgen går klokka seks, er båten full av fisk. Hvitting, sei, sild og torsk. Masse torsk. Jeg kan ikke tro mine egne øyne. Da vi nærmer oss hytta, løfter jeg opp den største fisken og skriker «SE!» til søstera mi inne på land. Vi bærer bøtte på bøtte opp på brygga, og da mora mi litt seinere tilbyr seg å avløse meg i rensinga, sjangler jeg opp til hytta og kollapser i køyesenga, lykkelig og utslitt.
Året er 1985, jeg er åtte år gammel og fylt av en undring jeg aldri skal bli kvitt.

Gjennom oppveksten min kretsa somrene rundt fjorden. Holmene, undervannsmuren fra småskjær til Slottet, klippene i Sandspollen som vi utforska fra båten jeg kjøpte for konf-pengene, historiene om Blücher, sandtaket på Hurumsiden eller de militære områdene på Håøya og Oscarsborg. Viktigst var allikevel livet under vann. Jeg kan fremdeles lukke øyene og se for meg undervannstopografien slik den avtegnet seg i mitt eget hode, etter nitidig fiske med hekler, harper, dorg, bunnsnøre, ruser, garn og teiner. Jeg kan se rennene, dypene og grunnene og jeg tror jeg veit nøyaktig hvor sandbunnen der man får rødspette slutter og hvor tareskogen som gjør at man må kjøre løs dreggen begynner. Jeg veit hvor man bare får sypiker, hvor det ryktes at det bodde en enorm hummer, hvor man tar stor torsk og hvor man tar liten torsk.

Man har en trang til at unger skal få oppleve det en selv syntes var fint. Trettito år etter fisketuren med pappa sitter jeg derfor i Oslofjorden og hjelper min egen fireåring med å agne et snøre. Og selv om vi har hatt et par bomturer tidligere, så har vi denne gangen dratt ut til en av de mest fiskesikre grunnene i hele fjorden.
Jeg veit at vi kommer til å få torsk.
Det gjør vi ikke.
Vi gir oss etter fire timer. Vi har fått én sild hver, og sønnen min er henrykt. Jeg smiler, men blir ikke kvitt mistanken om at dette ikke er den samme fjorden jeg og pappa fiska den natta i ‘85. Noe har skjedd på de tre tiårene som har gått. Torsken, som en gang var selve symbolet på livet i fjorden, er borte.

ÅRET I FORVEIEN, høsten 2014, gjennomfører forskere fra Havforskningsinstituttet sin årlige undersøkelse med strandnot. Undersøkelsen har blitt utført nesten uforandra siden 1919 og går ut på at man trekker en not fra land på 100 faste stasjoner i 21 områder, langs hele kysten fra Kristiansand til Hvaler. Fisk og alle andre marine organismer blir identifisert, talt og målt. I indre Oslofjord og i Drøbaksundet finner man null torskeyngel. Det har skjedd én gang før, i 2009. Det blir heller ikke tatt noen voksen torsk, hverken her eller noe annet sted i Skagerrak. Dette har aldri skjedd før. Etter år 2000, har mengden voksen torsk i strandnottrekkene ligget på et historisk lavt nivå, og i fire av seks år ble det ikke fanget torsk i noen nottrekk i indre Oslofjord eller Drøbaksundet overhodet.

Hva har skjedd?

Det finnes to hovedtyper torsk: havtorsk (skrei) og kysttorsk. Havtorsken beveger seg gjerne over store avstander, fra kystnære gyteområder til havområder der den vokser opp. Den norsk-arktiske torsken som gyter utenfor Lofoten og vokser opp i Barentshavet, regnes nå som den viktigste havtorskbestanden i verden. Kysttorsken derimot, lever i kystnære strøk og er i stor grad stedbunden og tilpasset området den lever i. Den er vesentlig mindre enn havtorsken. Torsken vi fisker i Oslofjorden og langs Skagerrakskysten består antakeligvis av flere slike kysttorskbestander. Torsken utafor Holmestrand er forskjellig fra torsken utafor Arendal. Det de har til felles i vår tid, er at det er få av dem. Strandnottrekket i Oslofjorden speiler nemlig en trend langs hele Skagerrakskysten. Gytepopulasjonene er på et historisk lavt nivå, og aller verst er det fra Telemark til svenskegrensa.

(saken fortsetter under annonsen)

SOM DE FLESTE ANDRE HISTORIER som handler om naturen, begynner også denne med oss. Eller den slutter med oss. Mennesket har blitt den primære formgivende krafta på jordkloden. Vi former jordas overflate med landbruk, byer, diker, demninger, kanaler, gruver, irrigasjonssystemer, veier og jernbaner. Vi har i stor grad avgjort hvilke arter som er her og hvilke arter som er borte. Vi påvirker luftas kjemiske sammensetning og surhetsgraden i verdenshavene. Og vi påvirker temperaturer. Oslofjorden og Skagerrak er ikke noe unntak.

I perioden 1988-2006 har gjennomsnittstemperaturen i vannet langs Skagerrakskysten steget med mer enn 1°C, og temperaturene fortsetter å stige. Skagerrak har kalde vintre og varme somre, og for torsken som trives i kaldt vann utgjorde temperatursvingningene i utgangspunktet et ekstremt habitat. Temperaturøkningen har tippet habitatet ut av balanse og satt i gang en kaskade av uheldige konsekvenser. Høyere temperaturer er trolig en medvirkende årsak til at det har blitt mindre tare i viktige oppvekstområder, oppblomstring av mindre næringsrike dyreplankton på bekostning av plankton som var viktige byttedyr for torskeyngelen, hyppigere utbrudd av enkelte fiskesykdommer og favorisering av varmekjære arter som spiser fiskeegg. I tillegg mistrives torsken i varmt vann, og når sommeren er på sitt varmeste, trekker den til kaldere og dypere vann der det er dårligere vekstforhold.

Klimaendringer er antakeligvis også grunnen til at mellomskarven etablerte seg i Oslofjorden på 90-tallet. Mellomskarven er en sørlig slektning av skarven i Nord-Norge, og før var den ikke etablert lenger nord enn Danmark og Nord-Sverige. I 1997 slo den seg til langs kysten av Østfold, og i dag er det observert mellomskarv så langt nord som Dovre. Skarven er en glupsk fiskeeter som man vet har desimert fiskebestander andre steder i Europa. Langs Skagerrakskysten er en betydelig del av skarvens diett torsk.

Ved siden av økende temperaturer, renner dessuten stadig mer kunstgjødsel ut i Nordsjøen og fører til såkalt eutrofiering. Næringssalter gir algeoppblomstringer og endringer i plankton, økt sedimentering av organisk materiale, mindre oksygen i dypere områder og enda dårligere bunnforhold for torsken.

Det er med andre ord ikke lett å være torsk. Allikevel er ikke torskens største problem at den dør. Det største problemet er at vi dreper den.

Dødelighet er et sentralt begrep i bestandsforvaltning og betegner hvor mange fisk som forsvinner fra en gitt årsklasse i løpet av et år. Man skiller videre mellom naturlig dødelighet (predasjon, sykdom osv.) og menneskeskapt dødelighet (fiske). Lagt sammen utgjør de totaldødelighet. Studier utført langs Skagerrakskysten viser at naturlig dødelighet utgjør 44 % av total dødelighet. Fiske står dermed for 56 %. Når man legger til at total dødelighet hos enkelte bestander i studier fra Havforskningsinstituttet har ligget opp mot 75 %, forstår man omfanget. 3 av 4 torsk overlever ikke et gitt år. 4 av 10 torsk fiskes opp.

Det viser seg at fisket er så aggressivt at vi antakeligvis er i ferd med å endre kysttorskens genetiske sammensetning. Flere torskebestander langs kysten kjønnsmodnes nå tidligere enn før, og grunnen er at fisken som kjønnsmodnes sent (som før), aldri når kjønnsmoden alder. Den rekker rett og slett ikke å reprodusere seg, før den fiskes opp.

Summen av alt dette gir strandnottrekk som i 2014. Null torskeyngel. Null voksen torsk. Situasjonen i Skagerrak er såpass dyster, at forskere har begynt å mumle om noe som skjedde i Canada på åtti- og nittitallet. Og som man fremdeles har problemer med å forklare.

THE GRAND BANKS utenfor kysten av New Foundland var kjent som et av verdens mest produktive fiskerier. Da den italienske oppdagelsesreisende John Cabot (egentlig Giovanni Caboto) kom hit, kunne mannskapet hans angivelig senke kurver vekta med stein ned i vannet og hente opp torsk. Cabots beskrivelser åpnet for fiskeriet som med tiden ble et av verdens viktigeste. På høyden i 1968, ble det tatt opp 810 000 tonn torsk. I løpet av 70-årene ble det tydelig at bestanden var overfisket, men stadige teknologiske nyvinninger gjorde at den totale fangsten kunne opprettholdes, på tross av en minkende bestand. Fiskere som brukte tradisjonelle fangstmetoder prøvde å rope varsko, men økonomiske interesser og mangel på internasjonal regulering, gjorde at fisket fortsatte. I 1992 var det stopp. 2. juli suspenderte den kanadiske fiskeriministeren John Crosbie torskefisket utenfor kysten av New Foundland, på the Grand Banks og nesten hele St. Lawrence-gulfen. Fiskeriet hadde vært livsnerven langs atlanterhavkysten i Canada i over 500 år, og plutselig stod 40 000 fiskere fra 400 ulike kystsamfunn uten arbeid.

Bestanden var nå estimert til å være 1% av den opprinnelige.

Det ender dessverre ikke her. 25 år etter at Crosbie innførte fiskeforbudet, er bestanden fremdeles ikke i nærheten av hva den var. Mye av konserveringsbiologien har vært så opptatt av å studere hvordan bestander dør ut, at man har glemt å spørre seg hvordan en bestand som bare nesten har dødd ut kommer seg på beina igjen.

På 1930-tallet gjorde den amerikanske økologen Warder Clyde Allee en oppsiktsvekkende observasjon. Gjennom 42 separate forsøk viste han at gullfisk vokser raskere dersom de er i tanker med mange andre gullfisk. Det er med andre ord, i strid med konvensjonell logikk, en positiv korrelasjon mellom tettheten av en bestand og kondisjonen på bestandens individer. Fenomenet er observert i flere økosystemer og har fått navnet Allee-effekten. Baksiden av Allee-effekten omtales i fiskeriforvaltning som «depensation». Det betegner miljøer der en fortynna bestand virker begrensende på produktiviteten i bestanden. «Depensation» er per i dag den rådende forklaringa på hvorfor «northern-cod»-bestanden, tjuefem år etter totalforbudet, fremdeles ikke er i nærheten av tidligere nivåer. Under et terskelnivå får bestanden problemer med i det hele tatt å komme seg på beina igjen. Frykt for «depensation» er grunnen til at Havforskningsinstituttet nå sier at det haster. «I lys av disse erfaringene er det viktig å innføre tiltak så tidlig som mulig for å medvirke til at restaureringen av kysttorskpopulasjoner i Skagerrak ikke skal ta for lang tid».

ALLEMANNSRETTEN ER EN VAKKER TANKE. Den omtales med misunnelse i andre deler av verden og er en ganske radikal idé. Hvem som helst skal kunne ferdes i utmark, uavhengig av hvem som er grunneier. Du kan ferdes og oppholde deg på fjellet, i skogen, i vann, sjøer og elver. Og du kan høste av naturen. Bær, sopp og blomster. Og saltvannsfisk.

Allemannsretten var i utgangpunktet ikke et juridisk anliggende. På miljødirektoratets hjemmesider kan man lese: «Allemannsretten er et gratis fellesgode og en del av vår kulturarv». Allemannsretten er kultur, som først i etterkant er blitt nedfelt i friluftsloven. Den sier noe om hvem vi er og hvem vi har vært. Det å høste fra naturen, det være seg gjennom elgjakt, fuglejakt, sopplukking eller fiske rører ved noe av kjernen i vårt nasjonale selvbilde.

Fritidsfiske i sjøen er kanskje den delen av allemannsretten folk flest kjenner til og benytter seg av. Og med unntak av noen få redskapsbegrensninger og minstemål, kan man fiske akkurat som man vil. Alt fiske i sjøen som foregår fra land, defineres som fritidsfiske og kan utøves fritt. Det samme gjelder fiske fra fritidsbåt. Når du fisker, kan du fritt bruke håndredskaper som fiskestang eller snøre. Fisker du med teiner eller ruser, kan du benytte 20 teiner samtidig. Skal du fiske etter torsk med garn, kan garnet ha en samlet lengde på 165 meter. Reglene er blant de mest liberale i verden, og andre land har typisk registreringsplikt, stramme redskapsbegrensninger og kvoter.

Da det ble kjent at torskebestandene i Oslofjorden var på vei ned, rettet en del fingrene mot yrkesfiskerne i Oslofjorden og Skagerrak. En studie utført langs Skagerrakskysten fra 2005 til 2013 viser imidlertid at fritidsfiske står for 40,5 % av total dødelighet, mot yrkesfiske som står for 15,1 %. Det høye tallet skyldes heller ikke overdreven bruk av garn eller ruser. 33,7 % av dødeligheten er det fritidsfiskere med fiskestang eller snøre som står for. Det er folk med hytte på Hvaler og i Arendal og det er meg og pappa i Drøbaksundet. Det er allemannsretten.

Et virkemiddel som har vist seg effektivt i gjenoppbygginger av fiskebestander, er en idé som er like enkel som den er virkningsfull: Vi lar havet være i fred. En rekke nasjoner har forplikta seg til å opprette freda soner til havs, eller marine verneområder. Foreløpig har Norge tre verneområder[1]. De utgjør 0,7 % av havområdene våre, og innen 2020 har vi forpliktet oss til å verne 10 %. Det utarbeides nå verneplaner for fem nye områder[2]

Det som skjer når man slutter å fiske, er bemerkelsesverdig. En studie som tok for seg 124 marine verneområder, viste en firedobling av biomasse etter opprettelse, selv om mange av områdene i studien bare hadde eksistert i fem år. Både individer og artsmangfold blir større, og ofte ser man endringene i løpet av et par år. Fiskere har gjerne vært skeptiske før opprettelsene, men tilhengere etterpå, rett og slett fordi de plutselig får mye mer fisk i omkringliggende områder. Da et marint verneområde ble opprettet rundt øya Apo på Filippinene, var fangsten i områdene rundt tidoblet kort tid etterpå.

Vi har også sett det i Skagerrak.  I 2006 ble det oppretta et verneområde for hummer i Flødevigen utenfor Arendal. Vernet innebærer et forbud mot garn, ruser og teiner. I løpet av seks år økte overlevelsen til mindre torsk med 167 %. Overlevelsen til større torsk økte med 87 %. Datasettet fra studien ble brukt til å teste hypotetiske forvaltningstiltak og viste at et generelt forbud mot fiske med krokredskaper langs kysten mellom Lillesand og Risør, ville kunne gi en økt overlevelse på mer enn 50 %. Hummerbestanden er for øvrig tredoblet og hummeren i området har en størrelse man ikke har sett på generasjoner. Den er gigantisk.

Man skulle tro dette var enkelt. Jeg antar at folk langs fjorden vil ha torsken tilbake. At de ønsker å få stor hummer i utkanten av hummerreservater. Jeg er overbevist om at de fleste hadde godtatt en form for fiskeforbud hvis konsekvensen hadde vært yrende liv i havet. Jeg tror folk er glad nok i fjorden til å begrense skjelldyrking, taretråling, bygging av havner, kaianlegg og veier, fiskeoppdrett, sprengning, mudring, dumping og nedslamming. At folk er villige til å la fjorden være i fred.

Akt 1
Et drøyt år etter den nedslående strandnotundersøkelsen I 2014, begynner Kystverket å sprenge grunner i indre Oslofjord, midt i torskens gyteområde, med fylkesmannens velsignelse. Sprengningene er en del av «farledsprosjektet Innseiling Oslo» som ble påbegynt i oktober 2015. 24 grunner fra Drøbak til Oslo skal fjernes for å sørge for en «sikrere og mer effektiv innseiling». I realiteten vil Oslo konkurrere med Bergen om å være den sentrale cruisehavnen i Norge. Man vil ha flere cruiseskip til hovedstaden.

Akt 2
Fiskeridirektoratet protesterer. De ble rådført i juli (midt i fellesferien) og frarådet tydelig all sprenging i torskens gytetid (februar-april). I samme brev stilte de seg også undrende til at Indre Oslofjorden Fiskerlag og Fiskarlaget Sør ikke har blitt involvert, i strid med plan- og bygningsloven. Nå lurer de på om det har oppstått en misforståelse i og med at sprengningene fortsetter. De understreker at kysttorskstammen er på et historisk lavmål og at bestanden står i fare dersom arbeidene fortsetter.

Akt 3
Havforskningsinstituttet, som har fulgt torskebestanden på Skagerrak i snart hundre år og bestanden i Oslofjorden i 80 år, protesterer også. De er heller ikke involvert og lurer på hvorfor. De fraråder sprengingen på det sterkeste og ber Fylkesmannen om å vente til april, da torsken er ferdig med å gyte. En kartlegging utført i 2008 og 2009 i regi av Havforskningsinstituttet, viste for øvrig at indre Oslofjord er et av de viktigste gyteområdene for kysttorsk i fjorden.

Akt 4
Fylkesmannen gir Kystverket en midlertidig stoppordre. Det er nå fire grunner igjen. Representanter for fylkesmannen sier at de skal vurdere saken, men påpeker at sprengningene vil kunne forebygge grunnstøtinger som vil gi «store konsekvenser for miljø og biologisk mangfold». De sprenger altså grunnene for å beskytte dyrelivet i fjorden.

Akt 5
Halvannen uke senere gjenopptas sprengningene, stikk i strid med både Fiskeridirektoratets og Havforskningsinstituttets anbefalinger og på tross av protester fra yrkesfiskere og beboere langs fjorden. Det er 9. mars og en drøy måned til gytesesongen er over. Da de er ferdige, kan representanter fra Fylkesmannen fortelle at det neppe gjorde så mye. Det er bare funnet 19 døde fisk.

Epilog
Et knapt år senere skriver Miljødirektoratet i en uttalelse til politiet at Kystverket brøt forurensningsloven under sprengningene. De slår også fast at Kystverket sannsynligvis brøt loven med viten og vilje. Politiet gir Kystverket en bot på 200 000 kroner. Ingen i Kystverket kommenterer saken. I et brev til politiet skriver de at de vedtar boten, uten å anerkjenne at det foreligger et straffbart forhold.

*

DET ER MAI og jeg har vært på jobb på et prosjekt hos en industribedrift i Sarpsborg. Da jeg blir ferdig litt tidligere enn jeg hadde ventet, løper jeg opp i bilen og setter kursen mot Hvaler. Kvelden før leste jeg om børstemarksverminger i skjærgården, et yndet byttedyr for sjøørreten, og jeg har alltid en fluestang liggende i bilen i tilfelle sjanser som denne skulle by seg.
Landskapet åpner seg mer og mer, og til slutt er det nesten bare himmel. Jeg parkerer, åpner bagasjerommet og finner fram vadebukser, vadesko og fluebokser. Det lukter saltvann og vår. To skarv letter i det jeg kommer ned til vannkanten, og skjærgården ligger lysebrun og rynkete i sola.
Det går bra for sjøørreten i Oslofjorden, antakeligvis på grunn av aktiv forvaltning fra de lokale jeger- og fiskerforeningene. Svabergene på Hvaler er et perfekt habitat. Viker og trange sund gir vann i bevegelse, og ørreten som er født i elver, glemmer aldri hvor den kommer fra.
Jeg fisker meg langs strandkanten, vader ut til en øy og fisker meg over til den neste uten å få noe. Det gjør ikke noe. Dagen er så fin og jeg har Skagerrak rett inn. Noen timer senere driver en varm tåke inn fra fjorden. Da tåka letter, er himmelen gråblå. Vannet er matt og flyter tjukt som kvikksølv.
Jeg trekker børstemarkimitasjonen inn mot land i lange drag, og da flua er fem meter fra land, lugger det i snøret mitt. Jeg sveiver inn løslina uten å få noe ørret-utras. Snella blir bare tyngre. Da fiskekroppen kommer til syne mot tarebunnen, kjenner jeg igjen det store hodet.
Det er en torsk!
Jeg håver den, løsner flua og et øyeblikk ligger den helt rolig i nettet. Den er litt over minstemålet på 40 centimeter, og jeg løfter den forsiktig under buken og ned i vannet igjen. Den ligger i hånda mi et øyeblikk, og akkurat da er jeg sikker på at jeg kjenner en sitring langt inne i fisken et sted. Som om to bittesmå vinger ved torskens ryggmarg flagrer og prøver å løfte fisken ut av vannet. Så slår den med halefinnen og glir ut mot tarebakken og Færder fyr, der sola er på vei ned i havet.

*

Noter:
[1] Fremvaren i Vest-Agder, Tauterryggen i Nord-Trøndelag og Saltstraumen i Nordland.
[2] Skarnsundet og Borgenfjorden i Nord-Trøndelag, Røberg og Gaulosen i Sør-Trøndelag og Jærkysten i Rogaland.

Kilder:
Aglen, A., Nedreaas, K., Moland, E., Knutsen, H., Kleiven, A.R., Johannessen, T., Wehde, H., Jørgensen, T., Espeland, S.H., Olsen, E.M., og Knutsen, J. A. 2016. Kunnskapsstatus kysttorsk i sør (Svenskegrensa - Stadt) 2016. Fisken og Havet Nr. 4 2016
Brown, D. 2007. Bury My Heart at Wounded Knee: An Indian History of the American West
Espeland, S. H., Knutsen, H. 2014. Rapport fra høstundersøkelsene med strandnot i Indre Oslofjord 2014. Rapport fra Havforskningen, Nr. 31 – 2014
Heino, M., Dieckmann, U., Engelhard, G., Godø, OR. 2004. Evolusjonære effekter av fiske. Havets Ressurser 2004.
Hutchings,  JA. 2015. Thresholds for impaired species recovery.
Kleiven, AR, Fernandez-Chacon, A., Nordahl JH., Moland, E., Espeland, SH., Knutsen, H., Olsen EM. 2016. Harvest pressure on coastal Atlantic cod (Gadus morhua) from recreational fishing relative to commercial fishing assessed from tag-recovery data.
Kurlansky, M. 1998. Cod: A Biography of the Fish that Changed the World
Moland, E., Olsen, E., Moland, Knutsen, H., Garrigou, P, Espeland, SH., Kleiven, AR., Andre, C, Knutsen, JA. 2013. Lobster and cod benefit from small-scale northern marine protected areas: inference from an empirical before - after control-impact study.
Myhre, F. Marine Verneområder. http://www.wwf.no/dette_jobber_med/hav_og_kyst/verneomrader/
Lester, S. E. 2009. Biological Effects within no-take marine reserves: a global synthesis. Marine Ecology Progress Series, Vol. 384
Purdy, J. 2015. After Nature: A Politics for the Anthroposcene.
Van Lavieren, H. 2012. Can no-take fishery reserves help protect our oceans. https://ourworld.unu.edu/en/can-no-take-fisheries-help-protect-our-oceans

*

Denne artikkelen er gratis å lese. Hvis du vil ha flere slike saker, kan du bidra ved å støtte oss økonomisk.
Vipps til 71085.
Gi et beløp til konto 6039.08.22084.
Eller betal en fast månedlig sum som støtteabonnent her. 

SLUTT