Arven

Mammas skiløype

Hun var farten bak huska. Hun var heiaropet i skisporet. Hun var matpakka, navnelappen i nakken, et ekstra skift i sekken. Fra jeg var tre til jeg var fjorten var det bare oss to. Så valgte hun å forlate meg.

DATO: 29.01.2014 / AV: Trude Lorentzen / FOTO: Privat

I elleve år – fra jeg var tre til jeg var fjorten – var det bare mamma og meg. En alenemor og et enebarn. Fram til jeg var fjorten overøste hun meg med kjærlighet og trygghet.
Hun var farten bak huska. Hun var heiaropet i skisporet. Hun var matpakka, navnelappen i nakken, et ekstra skift i sekken. Hun var fingrene som fjernet snørra når det ikke fantes papir. Hun var plasteret på kneet, den våte kluten på pannen, bøtta ved senga. Hun var stemmen som hvisket i øret om natta, alt er bra, jenta mi, det var bare en drøm.
(...)
Hun ga meg en barndom med grønske på knærne og fregner på nesa. Jeg husker mariusgensere og pottesveis, brune Cherrox og røde blomster på melkekartongene. Tress-is når vi skulle kose oss. Brun, tjukk sjokoladesaus oppå. ”Lekestue” med Vibeke Sæther på Barne-tv. Kranser av løvetann i håret om sommeren. Og jordnøttolje på kroppen, uten solfaktor. På late, varme søndager fant hun fram sprederen så jeg kunne løpe gjennom de kjølige vannstrålene i bare trusa. Våt plen under føttene. Frydefulle gisp.
(...)
Den gule skrivebordslampa hennes lyser over hodet mitt. Tigergenseren klør. Da jeg begynte å skrive om mamma, var jeg usikker på om jeg ville klare å huske henne sånn hun egentlig var.
Mamma, mens hun fremdeles var seg selv.
Hukommelsen min fra den gangen, fram til jeg var tretten år, er som en muskel som ikke har vært i bruk på veldig lenge. Nå fylles jeg av glede, for den virker fortsatt. Først svak og famlende, etter hvert sterkere, jo mer jeg tenker tilbake. Hun er her fortsatt. Inne i meg. Hun flimrer gjennom hjernen min nå, uten kronologi eller system. Friske, levende, glade mamma. Jeg får ingen oversikt, det er bare glimt, jeg tør nesten ikke blunke av frykt for å gå glipp av noe. Det er som om minnet er for trangt, hele henne får ikke plass samtidig. Jeg husker henne i deler.

Om vintrene var vi med Merete fra ”Studiehjem for unge piker” og familien hennes på hyttetur i Gausdal. Jeg husker det som et slit. Hytta hadde ikke innlagt strøm. Ikke innlagt vann. Ikke bilvei fram. Det var utedo og parafinlamper og om å gjøre å gå langt på ski, med fjellanorakk og gamasjer. Langrenn. Jeg ville heller kjøre slalåm i dunjakke. Det må ha vært flaut for mamma å ha en vrang datter da vi var gjester hos denne spreke familien.
Jeg fikk det ikke som jeg ville. Men jeg fikk noe annet. En helt egen skiløype, spesiallagd for meg. Fem kilometer lang, tettpakket med fristelser og bestikkelser. Mamma tegnet opp kart med stedsnavnene og små symboler som viste alt jeg hadde å glede meg til underveis. Kartet fins fortsatt, det er limt inn i en hyttebok i Gausdal.
Fra hytta gikk vi først opp den lange, seige bakken og til venstre, til ”Skal vi ikke snart snu-krysset”. Jeg syntes det var mer enn langt nok dit. Men da krysset fikk dette navnet, lo jeg av meg selv og ble med videre. I fiskebein, oppover ”Marsipanbakken”. Vel framme ved neste attraksjon, ”Appelsinkrysset”, plantet mamma stavene sine i snøfonna, og lot vottene henge i hempene. Opp fra sekken trakk hun en pose med ferdigskrelt appelsin og tørkepapir. Skrelling i løypa ble bare kliss, mente hun, med fruktsaft som rant ned i ermene på anorakken og seige fingre som måtte stikkes tilbake i klamme votter. Isteden var det bare å gape opp og få båtene servert rett inn i munnen.
Deretter gikk det nedover, ned ”Knall og fall-bakken”, gjennom ”Sukkertøygjerdet” og forbi ”Solbærsetra”. Til vi var tilbake igjen på hytta og jeg førte opp fem tilbakelagte kilometer i et skjema fra Skiforeningen, for å få medalje når vinteren var over. De flinke barna, de som ble med de andre voksne på langtur rundt Skeikampen, et ordentlig fjell, tok skimerket i gull. Jeg klarte aldri mer enn bronse. Men jeg lærte å like langrenn, litt, hvis jeg fikk gjøre det på mamma-måten. 

Mamma ligger i jorda nå og kan ikke reddes av bokstaver. Likevel er det godt å sitte her i lyset fra fortiden og skrive henne tilbake. Puste liv i henne med ord. Forsøke å huske henne som all denne kjærligheten og omsorgen hun var før hun for forsvant fra meg da jeg var fjorten. Helt plutselig og uten forvarsel, inn i depresjonen. Og så, et irreversibelt skritt ut i lufta, fra sjuende etasje på sykehuset der hun var innlagt. Ned, 2,4 sekunder gjennom lufta, i døden. Kjærligheten hun kjente for meg var ikke nok til å forbli i verden. Hun ga meg livet og tok sitt eget. Nå har jeg strevd i over tjue år med å forstå hva som rammet henne. Men jeg vil ikke bare huske mamma for selvmordet. Måten hun døde, da jeg var femten. Jeg vil huske henne for måten hun levde. Det er som om sorgen har hatt tilbakevirkende kraft. Fram til nå. Å fortelle om henne forandrer virkeligheten. Hvem hun var. Og meg selv, den jeg er.
Mamma var så mye mer enn en psykiatrisk pasient. I 45 år gikk hun omkring i verden og var frisk. Før hun ble døddsjuk i sjela. Og jeg, jeg er mer enn "datteren til hun som tok livet sitt". Håper jeg. Jeg vil at fortellingen om henne skal handle om overlevelse. Om at det fins et liv etter døden for oss som er igjen.
I dag er jeg mamma selv. Og fortsatt en ganske motvillig skigåer. Men det hender at jeg viser barna mine skimerket i bronse, som etter alle disse åra er blitt irrete og grønt i smykkeskrinet.

Mysteriet mamma er utgitt på Forlaget Oktober 2013.

SLUTT