Fotobok

Art of Sunnmøre

Jeg trodde at jeg hadde opplevd spektakulær natur.
Det var før jeg kom til Sunnmøre.

DATO: 31.01.2014 / AV: Fredrik Sigurdh / FOTO: Arnfinn Tønnesen

På en festival for surfere, helt i vest av Norges kystlandskap, møtte jeg kona mi. Plassen var Hoddevika. Noen plaststoler og bord, og noen halvveis avblåste presenninger rammet inn scenen der lokale band spilte punk og rockemusikk, i et landskap der mennesker levde hundretalls år før vikingtiden.
Iblant våget en og annen surfer seg ut i brenningene i stormkastene. 

Synes man att Norges innland har en dramatisk natur, har man ikke vært på Stadtlandet og i Hoddevika en stormfull høstdag. Her kommer bølgene og vinden helt fra andre siden av Atlanteren, uten landkjenning på sin vei over havet.

Et halvt år senere fikk jeg følge med min kjære til Sunnmøre og Sunnmørsalpene. Jeg trodde i min enfoldighet att jeg hadde sett og opplevd vill, vakker og spektakulær natur på mine reiser med ski og klatreutstyr i bagasjen.
Det var så feil som det kunne bli.

Vi passerte Strynfjellet og svingte til høyre i siste rundkjøring etter Stryn sentrum. Jeg visste det ikke da, men det var her eventyret begynte. Noen mil etter Grodås sentrum, retning Hellesylt, finnes det en liten avstikker til venstre opp mot en dal. Veien ser fantastisk spennende ut. Vi var på vei inn i Norangsdalen, en av få innfartsveier til Sunnmørsalpene.

Norangsdalen er mytisk, berømt hos noen, halvt bortglemt av allmenheten.
Straks etter den første oppoverbakken begynte jeg å ane hva som var på gang. Gigantiske fjell reiste seg på begge sider av dalen. På venstre side ligger det klassiske fjellet Kvitegga med sina 1717 meter høge topp. Høyeste i Sunnmørsalpene. Først klatret av den engelske fjellklatreren William S. Slingsby.

Himmelen var djupblå og skyfri. En varm vind blåste gjennom den trange dalen og tok med seg de siste høstbladene fra trærne. En høstdag der alt stemte, og som jeg alltid kommer til å huske. Da vi kom ned til de små fjellvannene og seterne i den trange dalen, vokste de svarte fjellveggene på begge sider av den smale veien seg høyere og høyere. Jeg kjente nesten klaustrofobi i magen. En sugende følelse av å være et lite menneske i den store naturen.

Plutselig åpnet dalen seg, og Slogen slo mot oss. Fra Slogens topp (1564 ) er det en magnifik utsikt mot Hjørundfjorden og de taggete toppene som utgjør Sunnmørsalpene. Ifølge erfarne fjellfolk er Slogen dronningen av fjell i Norge.  

Slogen er et fjell som er besteget fra alle sider. Den største bragden, vil jeg si, er Arne Næss´ soloklatring fra fjorden til toppen på 1930-tallet. En klatring som den dag idag setter en standard i norsk klatremiljø.

Vi kom ned til Hjørundfjorden, hvilket landskap! De villeste fjelltopper man kan tenke seg lutet seg mot fjorden. Topper på over 1500 meter tittet ned på oss.
Jeg er en snakkesalig type, men da ble det for mye for meg. Etter 30 minutter spurte min kjære hvorfor jeg ikke sa noe.  

Etterpå tenkte jeg: Her må det jo være titusenvis med turister hver vinter- og sommersesong. Den tanken var så feil som den kunne bli, her fantes ingen turister. Naturen her var for de lokale, og spesielt interesserte, eller folk som søkte stillhet i uendelig natur.

I dette området har jeg kjørt på den mest fantastiske snø som jeg noensinne har opplevd, i skianlegg med over 800 høydemeter med ferskt pudder fra vest.
Jeg har vandret i fjell med sommersolen i ansiktet og gått toppturer i vinterfjellet på mine elskede telemarkski. 
Jeg har klatret på lokale klipper i vårsolen og padlet havkajakk i høstrusket.
Her bor jeg med min familie og våre Malamute-hunder.
Det er her mitt hjerte finnes.

SLUTT