Året innendørs

Jeg faller

Klokken 05.00: Jeg ser meg i speilet. Du er på vei ned, sier jeg lavt til meg selv.
Skal vi gå ned? Spør barn 2.

DATO: 08.10.2013 / AV: Kjetil Østli / Illustr: Forest

01.15: Jeg ligger i en barneseng igjen. Sånn har det blitt. Det hender jeg bytter seng tre-fire ganger på en natt. Men jeg liker denne. Det er et loftsvindu over hodeputen. Gjennom det ser jeg nå rett på månen. Nei, det er ikke riktig. Jeg ser lyset fra månen. Det treffer vinduet jeg ser opp på, og i støv, dugg og skitt får jeg øye på noe. Jeg stirrer. Jeg ser et kart! Det er faktisk et kart. Det er vakkert. Kjetil, der er verden, tenker jeg rørt. Unge 2 i nabosenga vrir seg. Nå våkner han. Nå kommer han. Jeg bytter seng igjen. Slik jeg har for vane.

05.00: Jeg ser meg i speilet. Jeg ser trist ut. Du er på vei ned, sier jeg lavt til meg selv.
Skal vi gå ned? Spør barn 2 sittende på do bak meg. Nei, det er bare pappa som er på vei ned, svarer jeg. Jeg vil også være med ned, sier han. Han vil stå opp. Jeg vil si at det er natt, men det er lenge siden jeg hadde kraft til å si fra om sånt. Det er også lenge siden jeg sluttet å dusje.
Forleden fikk jeg en P-bot utenfor barnehagen. Den henger på ruta fortsatt, har ikke orka ta den ned.
Jeg er på vei ned. 
Eller så er jeg et menneske i forandring. 
Jeg har ikke trodd mennesker kan forandre seg. Vi kan bytte kjærester, begynne å trene, overleve kreft og si man nå skal leve i nuet. Kort tid etter er alt som før. Vi er ikke skapt for forandring. Derfor ryker nyttårsforsetter. Derfor sier vi ”out of character” når en venn gjør noe rart. Mennesker forandres ikke, har jeg tenkt. Nå tenker jeg annerledes.
Jeg er under press. Kortversjon av året: Vi flyttet idet vi fikk barn 3, sykdom og død i nær familie, kona ryggskadet og sengeliggende osv etc. 
Jeg husker lite fra det året, men jeg skrev notater på telefonen. Uforståelige setninger som JEG FORAKTER PUDDING-MENN! Overmodige som JEG ER VERDENS STERKESTE MANN. Og: ”Det er helg, jeg ser Idol. Det kan ikke fortsette slik. Vil dusje og skrubbe meg.”
Jeg kjenner ikke igjen meg selv. Det er som om å våkne om natta, og i noen sekunder ikke vite hvor man er eller hvem man er.
Det er sjelden man stiller spørsmål om livet sitt. Virkelige spørsmål. Det er skremmende å gjøre det. Derfor unngår jeg det. Men krasjer man med noe, må man jo spørre: Hva skjer? Hva skjedde nå? Og da har man startet noe. Svarene kaster oss rastløst hit og dit, som nordlyset. Hva gjør jeg her? Jeg vet ikke. Noe er i forandring.

Jeg står opp. Lager frokost til fem. Så våkner huset. Vann i rør. Toalett trekkes opp. Planker knirker. Små pysjkledde diktatorer sender ut sine krav. Lyder fyller huset.
Før var jeg en munter fyr som var overalt. Nå er jeg innendørs og ser ut. Jeg har vært så mye inne at jeg vet hvor mange kvistmerker det er fra babyens gummimatte til verandadøra (17 kvistmerker). Jeg er kun ute når jeg går til barnehage og skole og henter pakker på postkontoret. Det blir en del pakker. Men som regel er jeg inne. Som regel bærer jeg, for barn 3 vil ikke trilles, kun bæres.
Jeg er ikke unik, mange har det mye verre, men dette er meg. 
Jeg ser på mobilen. Den står på lydløs, men lyser, lyser som en helvetes fontene av lys. La meg være i fred! Ikke ring meg! 
Jeg ser ned på beina mine, der henger allerede et barn. Fra doen roper et annet barn ”FERDIG!”. Ved kjøkkenbordet søler et tredje barn melk igjen. Jeg holder mobilen slik en spydkaster holder et spyd før rekordforsøket. PAPPA, JEG ER FERDIG! Så løfter jeg hodet, puster dypt inn og speider ut vinduet mot øst der sola står over hustakene. Slik jeg har for vane når det blir mye. PAPPA JEG SØLTE! Når jeg står slik og speider, blir jeg en annen. Da blir jeg en eventyrer, en Nansen eller Amundsen. Jeg eier da store innsikter og bærer på ufattelige eventyr og må når som helst utforske nytt land. PAPPA!!! Hvem er jeg? Hvem var jeg? Hva pleide jeg å like? Hadde jeg en hobby? Leste jeg bøker? Gikk jeg på kino? Var jeg virkelig glad i å danse? PAPPA, TØRK MEG! Når begynte jeg å sette telefonen på lydløs? Og hvorfor går jeg alltid superundertøy? Selv i barnehagen? Hæh? Har jeg skrevet en 400 siders bok? Dro jeg til USA og på fisketurer? Fisket jeg? KJETIL, LAGER DU GRØT TIL BARNA? OG FÅR DU HANDLET JIF OG MOPPER I DAG? Hvem er hun? Før ville de pule. Nå vil de ha Jif og mopper. Noen har skrudd på radioen. Nyhetene nevner Det Muslimske brorskap. Studerte jeg islam på Blindern? Hadde jeg venner? Hvem? 
Jeg er en ruin, som fremtidige arkeologer kan lete i. Hvem var dette? 
PAPPPA!!!
Ja? svarer jeg rolig.
Jeg er for klok til å kaste telefonen. Men det kan snu. Jeg har følt meg så dum siste året at jeg leser en utvalgt bok for å holde dumheten i sjakk. Den heter Dette vil gjøre deg smartere – og det minner om Haruki Murakamis forhold til løping: Han er for gammel til å sette rekorder og løper for å bremse forfallet. Jeg leser: 
Forstår vi at mennesket ikke er unikt, kan vi lettere forstå vår plass i universet. Universet snurrer ikke rundt menneskene. At du ble født er tilfeldig og skyldes ikke skjebnen. Sola var ikke ment å være der for oss, den bare havnet der. Ingenting har mening. Alt er tilfeldig. Men alt følger lover, og vi må forstå de lovene.
Så begynner dagen min. Etter at jeg har laget grøt og kjøpt mopper, skal jeg forstå de lovene.

SLUTT