Kystlynghei

Å ta et landskap tilbake

Ingen røyk uten ild. Ingen lynghei uten oss.

DATO: 18.11.2016 / AV: Anders Lyche Oppegaard / FOTO: Atle Goutbeek

Huden strammer seg i ansiktet og varmen er intens. Røyken driver over holmer og skjær, lukten av brennende einer og lyng river i nese og lunger. Det knitrer og spraker. Endelig! Gammel og grov lyng kan være vanskelig å få fyr på. Det hjelper ikke at einerbuskene har fått lov til å vokse seg store og uregjerlige over årtier. Til alt hell har det vært en lengre periode med oppholdsvær, så lyngen har fått tid til å tørke godt opp.
Brannen brer seg akkurat slik den skal. Med en kjærlig sørvest i ryggen klatrer den gjennom landskapet og etterlater seg maleriske motiver på sin ferd. En hel øy i fyr og flammer! Pulsen øker i takt med brannen, det er unektelig litt spennende å svi av øyer og holmer i området som på 90 -tallet ble kåret til Europas best bevarte tettsted; Lyngør. 

Åpent landskap og biologisk mangfold.
Det sies at vikingene ble krigerske og opprømte av drikken, sauene digger smaken, biene elsker den - og noen tenker de store tankene der. Vi setter fyr på den. 
Vi snakker selvfølgelig om lyng. Eller rettere sagt kystlynghei. Naturtypen som strekker seg i et sammenhengende belte fra Portugal i sør til Lofoten i Nord. Gjennom de danske heder og Sveriges kystlandskap snirkler de seg langs Agders svaberg og videre langs norskekysten. Over de britiske øyer og til Skottland, Hebridene og Orkenøyene. Gammelt vikingland.

Kystlynghei er en menneskeskapt naturtype. Den har fulgt etableringene av jordbruksbosetningene på kysten siden Yngre Steinalder, og de eldste sporene etter regelmessig lyngheibrenning er datert mer enn 4000 år tilbake i tid.
Gjennom årtusener med beiting, brenning og skjøtsel, har lyngheia sakte, men sikkert etablert seg og bidratt til et aktivt kystlandbruk helt frem til siste verdenskrig. Den eviggrønne og næringsrike kystlyngheia sørget for at dyrene klarte seg gjennom vintrene og bidro til at kystbonden fikk mat, drikke og klær.
Det åpne landskapet dannet også grobunn for et stort biologisk mangfold - for både insekter og  dyr. Fugler som Hubro og Orrfugl fantes tidligere i kystlyngheia, men det gjengrodde kystlandskapet fortrenger i dag disse artene som er avhengige av store og åpne flater for å livnære seg.
Mer enn 80 prosent av de kulturbetingede lyngheiene i Europa har gått tapt, på grunn av nedbygging av landskap, forurensning, og andre driftsformer. I Norge finner vi 1/3 av den europeiske totalutbredelsen av kystlynghei, og vi har med det et stort internasjonalt ansvar for å ivareta den truede naturtypen.
Men noe er i ferd med å skje.

Utvalgt naturtype.
Etter at kystlynghei i 2015 fikk status som utvalgt naturtype har arbeidet og interessen for å sikre og restaurere lyngheia sakte, men sikkert økt. Staten har bevilget midler til kartlegging av lynghei og kursing av heilandskapets entusiaster. Lokale bønder har fått opplæring i skjøtsel og lyngbrenning, og firbeinte kulturlandskapsarbeidere som villsau og geiter er tilbake i skjærgården. Ny kartlegging viser at man finner kystlynghei langs hele sørlandskysten, helt opp til Tvedestrand.

- Vi har også dokumentasjon på lyngbrenning langs kysten av Vestlandet, Trøndelagskysten og nordover i Nordland. Ingen vet helt når eller hvorfor disse lyngheiene gikk ut av drift, sier botaniker ved Lyngheisenteret på Lygra, Mons Kvamme.
Han har selv flere tusen kvadratmeter med brent lynghei på samvittigheten. I både inn og utland holder han kurs om lyngheibrenning.
- Det viktigste med å brenne lyngheia er å bli kvitt gammel og død lyng, sier Mons Kvamme.
- Brenning av lyngen gir i første omgang en foryngelse av lyngen, som igjen fører til bedre beiter for dyrene som holder til på øyene. Men brenning stimulerer også frøbanken som ligger i jorden. Et større innslag av blomster, gress og urter vil være synlige resultater i den nye lyngheia. God og næringsrik beitemark sørger for at vi kan drive et bærekraftig landbruk i havgapet. Men det er også viktig å ta hensyn til planter og dyr i denne prosessen. Både dyr og landskap skal ha det bra, sier han.

Landbrukets genbank.
Kystbonden måtte være allsidig.  Så vel som å bryte jord og dyrke den skrinne marka, måtte han også beherske havets mange utfordringer. I dag er vi bedre stilt og kan kjøpe det meste på butikken. Men det har som kjent også sin pris; landskapet gror igjen, og vi mister verdifull kunnskap om tidligere driftsformer og tap av biologisk mangfold.
- Frem til andre verdenskrig var det helt andre krav til effektivitet og drift enn nå, sier Ellen Svalheim ved Norsk institutt for bioøkonomi (NIBIO).
- De ofte så svære utmarksarealene som tilhørte gårdene, holdt liv i de etter forholdene store husdyrbesetningene, og det aller meste av vinterfôret ble hentet derfra. Da kunstgjødslet kom i etterkrigstiden kunne vi produsere mer mat og fôr på mindre arealer. Naturtyper som lynghei, hagemark, strandenger, setrer og utmarksslåtter, gikk gradvis ut av drift og interessen for de gamle driftsformene avtok sakte, men sikkert. Den tradisjonelle slåttemarka, eller blomsterenga om du vil, finnes i dag på områder man sjelden har hatt anledning til å gjødsle, snu eller pløye. Dette i kombinasjon med at den har vært slått og beitet i generasjoner, har gjort den til en av våre mest artsrike naturtyper. Og det er i disse biotopene vi finner genbanken til det norske landbruket. Her finnes bla. ville utgangssorter av gras og kløverarter som er tilpasset lokalt klima og skjøtsel. Men det er ikke nok bare å hente ut frøene og lagre dem i frøbanken. Hvem vet om disse frøene vil klare å tilpasse seg fremtidens miljø og klima når de tas ut igjen. Derfor er det viktig å ha disse kulturmiljøene med i et parallelt løp som levende genbanker, sier Svalheim.

Kontrollert skogbrann.
Foran oss står det meste vi trenger til dagens økt. En ti kilos propantank med tilhørende utstyr, flere små propandrevne tennere. Gode fjellsko er en fordel, og ulltøy å anbefale da det ikke er så brannfarlig som nymotens klær. Jan Ove Aslaksen, bålbrenner og ryddeentusiast, stiller i en gammel Adidas-jakke, men mener at havet er innen akseptabel rekkevidde og at han dermed er ute av fare for full overtenning. 
Det er viktig å planlegge brannen. Branngater må ryddes for å stoppe en brann ute av kontroll. Brannvesenet og lokale myndigheter må varsles. Det kan også være lurt å la jungeltelegrafen gå, slik at lokalbefolkningen får med seg hva som er i gjære. For er det noe øyboere frykter, så er det brann. Krattskog og einer ligger tett innpå husveggene og en eventuell brann ville være katastrofal for mange av sørlandsøyene.
Under dagens lyngbrenning gikk alt som planlagt. Over 30 mål med lyng og einer ble svidd av og ny lynghei får muligheten til å se dagens lys i løpet av et par år. Tilbake står svartsvidde skjeletter av einer og buskas som krokete vitnesbyrd om hva som skjer når ild og flammer slippes løs i gjengrodde landskap. Det ryker fra noen stubber her og der.
 - Det er ikke bare det biologiske mangfoldet som nyter godt av at kulturlandskapet gjenåpnes, sier Mons Kvamme.
- Det er også forebyggende brannberedskap ved at faren for eksplosiv skogbrann reduseres.

Landskapet blir mer tilgjengelig, flåtten reduseres  - og ikke minst gir det oss muligheten til å produsere ren og god mat.
For også han er glad i det delikate og magre kjøttet som kommer fra villsauen. Og den gammelnorske sauen har fått en ny vår. Fra å være utrydningstruet  for bare noen år tilbake, er den nå å finne langs hele Norges kyst. Den robuste og nøysomme sauen har over flere tusen år tilpasset seg klimaet langs kysten. 
-  I en tid hvor debatten om industrialiseringen av matproduksjon og import av kraftfor er mer aktuell enn noen gang, får vi enorme ressurser til rådighet om vi tar utmarka i bruk igjen. Vi sitter med nøkkelen i hånda. Det er bare å vri om.
 

Ny Harvest-leser? Få vårt nyhetsbrev hver fredag, med våre beste saker og gode tips. 

SLUTT