Essay

Å springa langt og lenge i livet

Det eg tenker når eg tenker på løping.

DATO: 09.10.2014 / AV: Andreas Hompland

Alle har vel sine særheter – ofte på grensa til det perverse. Noe andre ser som rart og dumt, pinlig og skadelig, absurd og meiningslaust, men som ein sjøl har ei stor og merkelig glede av og finn meining i. Min favoritt-perversjon er løping: Eg spring – langt, lenge, mye og ofte. Seriøst, men ikkje rigorøst. Eg er nok langt på veg avhengig, men eg liker å tenka på det som eit fritt val. Eg kan klara noen dagar utan. Eg lar det vera når eg ikkje har lyst, men det er ikkje så ofte.

Kva er langt, lenge, ofte og mye? Ofte er ikkje nødvendigvis kvar dag, men oftare enn annan kvar dag. Mye er meir enn 50 kilometer i veka. Langt er over ei mil eller ein time og opp til maratonlengde. Over det er det snakk om ultraløp og ekstremsport, og det er eit anna kapittel.

Kva er meininga med langdistanseløping? Svaret er sjølsagt enkelt: Det er å ha det betre som menneske. Og kanskje bli eit betre menneske. Kva skulle det elles vera?

1. Subjektive og løpande kommentarar.
Dette skal ikkje handla om eliteløpig eller idrettsorganisering eller nasjonsbygging, og lite om konkurranse. Det skal heller ikkje handla om å lufta bikkja, om helse eller skjønnhet eller slanking eller andre ting som løping kan føra med seg. Slikt er bieffektar. Langløping er ikkje formålsrasjonelt. For meg er det noe personlig, sublimt og sanselig, eit kroppsformidla nærvær, og det er noe anna enn kva slags kulturell eller helsemessig eller kommersiell eller samfunnsmessig meining og betydning det måtte ha.

Min kroppslige og mentale opplevelse av den aktiviteten eg driv på, er meininga med løping for meg. Det dreier seg om motivasjon, inspirasjon, variasjon, repetisjon, transpirasjon og mye respirasjon, men ikkje om subsitusjon. Om du er løpar, kunne du ikkje ha bytta ut løpinga med noe anna som gjer det same med deg. Det er mye djupare enn som så.

Dette skal altså handla om mine subjektive opplevelsar av det meiningsfulle ved å springa langt – an sich und für mich. Det er ein slags kontemplasjon over mi eiga løping. Å skriva om å springa er å skriva om meg sjøl, for vi to heng saman som fot i løpesko.

Eg skal ikkje plaga deg, gode lesar, med teori eller agitasjon, men legga inn noen løpande kommentarar undervegs. Eg skal ikkje generalisera, men håper at det eg skriv ikkje er fullstendig ideosynkratisk. At det gir gjenkjennelse for enkelte, forklaring for noen og undring for fleire. Eg veit at mine opplevelsar ikkje er unike. Glimt av gjensidig gjenkjennelse mellom oss som deler perversjonen, har bekrefta den intersubjektive meininga. Gjennom samløping, lesing og samtale har vi sjølsagt også konstruert ei framforhandla sosial meining – eller rettare sagt meiningar, med løpinga. For det som gir meining for meg, treng ikkje gje meining for deg – og omvendt. Og det meiningsfulle skiftar med åra og innlevelsen. Meininga er i flyt – både i oss og mellom oss.

Eg plar ikkje intellektualisera løpinga mi, men det er vel det eg gjer her. Eg prøver å få den lagra og tause kunnskapen til å tala. Eg prøver å formidla dette gjennom kroppsnære erfaringar, men sjølsagt må dei ein tur innom hodet. Når ein arbeider med ord, er meininga flytande til ein har fanga henne i språk. Det er derfor det er så mange dårlige løpebøker. Dei endar ofte som treningsmanualar og tekniske detaljar og beskrivelse av opplevelsar som gir kunnskap på eit anna plan.

Om eg likevel skulle gje ein peikar til kordan eg tenker at dette heng saman, er det til kunnskapssosiologane Berger og Luckmann og deira bok "The Social Construction of Reality". Vi internaliserer, objektiviserer og eksternaliserer det vi erfarer. Vi mentaliserer våre inntrykk. Vi visualiserer våre opplevelsar for vårt indre blikk. Vi habitualisererer våre erfaringar og kroppsliggjer dei. Så blir vi slik. For oss sjøl, for dei andre, og saman med andre.

2. Å halda ut eit elles usunt liv. 
Om noen spør korfor eg driv på med all denne løpinga, svarer eg gjerne med det salig Arne Næss sa når han fekk spørsmål om korfor han begynte med klatring: Hvorfor sluttet du med det?
Eg har alltid sprunge. Som leik i barndommen. Alle barn bruker beina til å springa med. Sjøl blei eg fanga opp av skuleidretten og var med i sprint og terrengløp til opp mot juniorklassen. Tricket var å gå raskt ut, legga seg først og bremsa farten når løypa blei smal ute i skogen, og så ha nok igjen til ein sluttspurt inne på banen. Det blei noen kretsmesterskap av det.

Etter kvart blei distansane lengre, og noen av dei treige begynte å trena systematisk. Det gjorde ikkje eg, så mi tid var ute. I ettertid har eg alltid meint at eg har ei lovande framtid bak meg.

Men eg heldt fram med å springa litt av og til. I åra rundt 1968 sprang eg i smug, for denslags aktivitet var politisk ukorrekt i mine kretsar dengong; det var noe for dei politisk ubevisste. Så kom joggebølga og masseløpa. Der var eg blant forløparane, og ettersom eg hadde ei fortid, var eg rimelig godt budd. Eg stilte i løp, men stolte på talent og gamle kunstar og trente ikkje noe særlig. Det gjorde alltid fryktelig vondt. Eg plaga meg sjøl undervegs og spydde etter målgang og kunne ikkje gå ned trapper i dagane etterpå. Men prestasjonane var slett ikkje så verst, sjøl om det var vanskelig å samanlikna, for på den tid blei resultata frå Osloløpet og mange andre mosjonsløp presentert i alfabetisk rekkefølge.

Løpemottoet mitt var: "Eg spring for å halda ut eit elles usunt liv". I protest mot den meir eller mindre direkte uttalte pakke-forventninga: Den som driv sportslige aktivitetar, ét også sunt, røyker ikkje, drikk ikkje, passar på å få nok søvn og lever i det heile tatt eit påpasselig, velregulert, velregissert og regelmessig liv. Eg gjekk i staden inn for løping som kompensasjon, som middel til å vega opp andre synder – både fysiske og åndelige. Mitt forbilde var den danske forfattaren Hans-Jørgen Nielsen som skreiv romanen "Fotballengelen": "Jeg har gjort mine beste løb når jeg har rygt, drukket og bollet aftenen forinnen."
Dei få av oss som levde etter denne moralen, danna det halv-hemmelige brorskapet "Jørn Lauenborgs Venner." Vår mann var den danske langdistanseløparen som røykte 20 sigarettar om dagen og drakk to bajere etter kvar treningsøkt. Han har stadig den beste maratontida på norsk jord: 2,12,58 i Drammen. Den aldrande vindrikkaren Maurilio de Zolt sto også høgt i kurs. 

Eg lever ikkje slik lenger – ikkje fordi eg ikkje vil, men fordi eg ikkje får det til. Eg spring såpass mye at eg ikkje får høve til å leva særlig usunt. Med alderen tar restitueringa lenger tid, både etter løping og rangling. Løping, jobbing og alkohol er dårlige samtidige kombinasjonar, så eg har rett og slett fått eit alkoholproblem: Eg får ikkje tid til å drikka så ofte som eg gjerne ville. Det blir ikkje øl til middagen fordi eg skal ut og springa om kvelden. Det blir ikkje vin om kvelden fordi eg er nattarbeidar. Eg har prøvd å springa om morgonen noen få gonger i mitt løparliv, men det har vore like forferdelig kvar gong. Vi B-menneske må leva i pakt med vår biologiske døgnrytme.

Eg var piperøykar av det nytande og langsame slaget utan å inhalera, men ga opp då det blei røykeforbod overalt. I staden slo eg meg på feite, cubanske sigarar – stadig utan å inhalera. For meg har pipe- og sigarrøyking noe av den same kontemplative ro over seg som langløping. Ettersom ein ikkje kan springa og røyka samstundes, har eg alltid med nikotin-tyggis i drikkebeltet, for eg får eit veldig nikotinsug etter eit par timars løping. Ikkje at eg vil anbefala desse kombinasjonane til andre, men for meg fungerer det, og eg trur ikkje eg har mange framfor meg på resultatlistene i klassen "røykjarar over 60".

Kordan kjønnslivet verkar inn på trening og løpsprestasjonar, har eg ikkje studert systematisk. Samanhengen er vel helst positiv, dersom ein tar høgde for den post-coitale slapphet og ikkje går direkte frå elskov til løpetur. Ein må skilla mellom ulike meiningar av løpetid.

Som følge av livets gang og sinnets omvandling blei løpinga gradvis meir alvorlig i åras løp. Og jo meir eg sprang, jo meir opplevde eg at eg hadde mentalt og fysisk potensial til å springa meir. Men då var det for seint å bli skikkelig god. Eg hadde sett mine personlige rekordar. Nå spring eg ikkje lenger for å bli god, men for å ha det godt. Eg spring ikkje for å bli yngre, men for å bli eldre med ein viss kontroll over forfallet. Ikkje at eg trur eg kjem til å leva lenger av det, for det kan vera tvilsamt om løpinga er livsforlengande, men for å gjera aldrande år kjekkare og ha det betre mens eg lever. Eg innrømmer at eg gruer meg til kva slags fysiske aktivitetar eg skal driva på med dersom beina blir kranglete eller noe anna sviktar. Det blir det vel i første omgang meir ski om vinteren og meir sykkel om sommaren, i neste omgang kanskje svømming, og så – om det skulle gå riktig ille: golf. Eg innser at det kan enda der, så eg har begynt å førebu meg ved å slutta å hetsa golfarar og andre med handikap.

3. Å springa inn i seg sjøl.
Kva er det du spring ifrå? Eller etter? Slik spør noen for å vera morsomme og slagferdige. Det er mulig at eg spring etter eller frå noe, men først og fremst spring eg til noe, og inn i noe. Det stig i meg, og eg sig inn i det. Ein rytme. Ein samtale med kroppen. Med lufta og underlaget. Ein slags meditasjon, kanskje. Ein renselse av hodet. Egentlig eit stort tomrom. Ein tunnel, ein lys og frigjerande tunnel. Det er far beyond spørsmål om fornuft og formål. Det har med lyst, flyt, rytme, kroppslig vane, indre nødvendighet og tilfredsstillelse å gjera.

Eg kallar meg ikkje eit religiøst menneske til kvardags, men eg kan forstå det hellige og oppleva det rituelle som altoppslukande, så eg innser at det nok er noe religiøst over mitt forhold til løping. Det er noe med å gje seg hen til og la seg oppsluka av noe mystisk som ein er eitt med, som ein ikkje heilt veit kva er, men som det er godt å la seg overmanna av og vera i. På sitt mest ekstatiske nærmar det seg ei tranceaktig kjensle av totalitet mellom ego, kropp og natur. Særlig når du er på randen av å bli grundig sliten. Då er du ekstra var.

Noen påstår at dei tenker så godt når dei spring. Det trur eg ikkje så mye på. Om du vil tenka lange tankar, må du gå – sakte. Mange ser unektelig ut som om dei tenker mens dei spring, men det gjer dei sannsynligvis ikkje – ikkje i lengda, i alle fall, for tankegangen går over. Når du kjem i løpemodus, tar løpingas eiga rytme over. Du flyt av garde med den. Du blir di eiga rørsle og eitt med din eigen pust. Du blir høg på din eigen bevegelse. Du blir euforisk; det er kanskje endorfinane. Eg har høyrt at dei skaper ein paranormal og sjøl-suggererande medvitstilstand på grensa til det hypnotiske. Du blir ekstatisk; det vil seia på sida av deg sjøl. Etter kvart blir det lite anna att der inne i hodet enn det som følgjer løpingas rytme. Sjølve springinga tar over. Du tenker ikkje lenger med hodet, og etter kvart heller ikkje med kroppen. Kroppen tar over og tenker for deg og med deg. Philosophy of the flesh. Du samtaler med deg sjøl med kroppen som medium. Bare eventuelle kroppsliggjorte tankar og innsiktar overlever og lagrar seg.

Tankane blir mindre og meir banale, sjøl om ein i glimt kan tru dei er geniale. Det eksistensielle vik for det enkle og primitive, det umiddelbare og kroppsnære: Har det rulla så lett bortover denne flata før? Er det ikkje vakkert med den solstrima gjennom tåka? Er det ei murring i akillesen eg kjenner nå?

Eg veit av erfaring at hodet tømmest og tankane tynnest. Likevel hender det stadig at eg trur eg tenker mye lurt mens eg spring. Men om eg hadde diktert eller notert ned tankane undervegs, hadde dei nok vore like lite glupe som dei draumane ein har i halvvaken tilstand. Dei smuldrar liksom opp til ingenting når ein er ute av søvnen. Når ein er i løpemodus, er det kort veg mellom det basale og det geniale, og det er lett å tru at det banale er genialt.

På dette feltet held eg meg til den djupe, sørlandske innsikten i tenkingas mysterium – situert på trammen i solnedgangen: "Noen ganger sidder æ her å tenker; og noen ganger sidder æ bare her." Den passar for løping også: Noen gonger tenker og grundar ein på noe når ein startar løpeturen. Det kan vera ein ergrelse, ei bekymring eller eit problem. Men når ein kjem inn i løpsrytme, blir tankane lette og løyser seg opp og gir plass for noe som kjennest viktigare. Så blir det også borte. Då har løpinga gjort sin jobb. Alt blir tomhet og jag etter vind, og det er bra, for alt har si tid, som Predikeren seier (Fork 1,3). Av og til når eg har lese eller høyrt mange og kloke ord, treng eg inntakstopp. Då må eg ut og springa ein tur aleine – ikkje for å tenka vidare, men for å sortera inntrykka og kjenna etter om noe blir igjen av innsiktane når eg har kroppsliggjort dei.

Det er vanskelig å kombinera løping med lange og samanhengande resonnement. Men ettersom løping er rytme, er det ein tilstand som eignar seg for å øva på rytmen i ein samtale, ein tale eller ei forelesing. Du minnest ikkje formuleringane slik at dei kan skrivast ned etterpå, men noen av dei har sett seg fast og kjem ut att når du er i talerytme. Du kroppsliggjer orda mens du spring.

4. Pulsen i eit løpande seminar.
"The loneliness of the long distance runner" er både virkelighet og metafor. Langløping aleine er ein einsam ting. Det er ei avsondra og privat tid der ein kan vera for seg sjøl og med seg sjøl – utan andre, utan telefonar og mailar. Noen av oss traktar etter nettopp det. Andre spring med walkman eller iPod på øyret og må ha ein spesiell musikk eller ein spesiell artist for å falla inn i rytme og flyt. Sjøl bruker eg aldri slike remediar, og slett ikkje mobil eller radio. Eg innser at eg går glipp av god musikk og viktig lyttetid på NRK P2, men for meg ville det vera å profanera løpingas sakrament, å melda meg ut av samspelet mellom kropp og natur. Eg vil høyra fuglekvitter og bekkebrus, luftsuset av farten og lyden av mitt eige steg når foten treffer underlaget.

Eg har glede av å springa langt aleine, men då må det vera i skog og mark. Elles spring eg fortare og kortare når eg spring aleine. Egentlig er eg ganske sosial av meg, så i det lange løp kan eg begynna å kjeda meg om eg spring for ofte aleine. Samløping er ein annan sjanger som gir andre løpsopplevelsar. Derfor gjer eg mye for å halda fast i mitt lause løpenettverk. Vi er ein gjeng der kjernen har  sprunge saman i tre tiår. På sørlandsk heiter det ”å springa med gudane”.

Det begynte som felles trening til Holmenkollstafetten. Det var eit spørsmål om å pæsa kvarandre med betydelige innslag av gjensidig moralsk oppbyggelse og tvang: Når vi hadde ein fast avtale, skulle det meir til for å droppa turen om tida var knapp, veret var dårlig og lysten ikkje på topp. For øvrig er det å ha det travelt ei dårlig unnskyldning for å la vera å springa. Tvert imot: Det er då ein treng det.

Fellesløpinga har blitt noe anna etter kvart. Vi spring i samtalefart. Det er eit løpande seminar der vi held kvarandre oppdatert sportslig, faglig og familiært, men der vi også snakkar mye skit. Slik samløping er eit frirom for ganske åpne og utprøvande samtaler. Det er eit slags alternativ til øltreff, men i samløping er det fleire muligheter for å regulera nærhet og intimitet. Den som vil avslutta eit tema, legg inn ein fartsauke eller eit lite bakkedrag. Då forstummar samtalen og begynner att ein annan stad når ein har fått igjen pusten.

Samløping er solidarisk med overkommelig tempo for alle som er med, og med innlagte justeringspausar. Men det ligg sjølsagt også ein porsjon skjult konkurranse i god samløping. Det er ein arena for å testa formen – både sin eigen og andres. Kven er det som blir hengande etter, og kven er det som først blir taus i motbakkar?

Noen av oss spring med pulsklokke når vi spring saman. Etter mange års samløping veit eg nøyaktig kva min fastaste løpekamerat skal ha i puls når eg har sjekka min eigen. Vi kjenner kvarandres kvilepuls og makspuls og hjarteslag. Når vi begge er i like god form, er puls-avstanden fast. Når der er avvik frå det normale, veit vi at formen er ulik. Og dersom pulsforskjellen varierer frå den kalkulerte under ein tur, veit vi at noe er på gang – overtrening, ein forkjølelse eller noe sånn.

Å bruka pulsklokke når ein spring aleine, er ein meget presis måte å bli kjent med sin eigen kropp og kapasitet på. Poenget er ikkje å bruka pulsklokke for å halda pusten oppe, men for å halda han nede på langturar. Og for å sjå kor raskt pulsen fell når ein tar pause. Det er den beste formregistreringa av alle.

Det finnest jo voldsomt avanserte pulsklokker med masse innstillingar og overføringsmulighet til PC-en. Det er for avansert for meg. Eg trivst best med noen få og enkle parameter i min amatørskap. Eg fører ei enkel treningsdagbok med lengde, tid, gjennomsnittspuls og makspuls, kvar eg sprang, kven eg sprang saman med, og kordan turen var. Eg bearbeider turen ved å registrera den. Eg har notert gjennomsnittspuls på langturar over mange år. Eg har brukt millimeterpapir og lagt inn kurver. Det er artig å sjå når årets kurve stort sett ligg under fjorårets. Det kan tyda på betre form, men også på at ein spring seinare, eller at pulsen er fallande med stigande alder. Eg lagrar erfaringskunnskap som eg kan slå tilbake i. Kor mye sprang eg same månad for fire år sidan? Kva var pulsen då? Var det noen skader på gang? Kven var med på den langturen?

Slikt gir meining for ein langdistanseløpar – akkurat som at noen noterer dagstemperaturen i 7. sansen, samlar på rundetider frå skøyteløp, høge fjelltoppar eller andre trivielle fakta. Registreringane høyrer til den pakka som kjem i tillegg til sjølve løpinga. Det statistiske blir meiningsberande i seg sjøl med talas tale og kurvenes mystikk og dragning. Dessutan kan memoreringa av dagens løpetur brukast som innsovningsmiddel i staden for å tella sauer.

5. Nytten i det unyttige.
Løping har gjennom verdenshistoria vore både ritual, mystikk, kommunikasjonsmiddel, underhaldning og veddemål (Gotaas, 2008). Som oftast er langløping i vår tid sjølsagt heilt unyttig, men kan vera effektivt både som transport og forflytting. Ein slepp unna parkeringsproblem eller upålitelige og rutebefengte kollektive transportmiddel. Over mellomlange distansar kan det også vera tidsbesparande. Det hender eg er min eigen kurér. Å springa for å henta eller levera noe, er dessutan å snika seg til kilometer med trening. Andre gonger utstyrer eg meg med ein liten sekk med sakspapir og kjem til jobb eller møte i løpetøy, men eg skiftar til medbrakt tørr trøye av omsyn til eige og andres velvære. Om eg skal halda eit innlegg av noe slag, er løping i moderat tempo veleigna til å memorera og prøva ut formuleringar ein har tenkt å bruka. Eg har utvikla brokkar av talar og tekstar under slike transportetappar, men dei eignar seg ikkje for kompliserte resonnement.

Løping er ei formidabel form for sight-seeing. Eg har sprunge New York Marathon ein gong, så eg meiner å kjenna bydelane med beina. Når eg kjem til ein ny by eller ein feriestad, er noe av det første eg gjer å ta beina fatt: Ein kikk på kartet, notera namnet på hotellet, kartet i lomma saman med taxi-pengar for sikkerhets skuld, og så av garde gjennom gater og parkar og langs elver og kanalar. Du sonderer terreng og løyper for lengre og meir ordinære treningsturar. På den måten spring du deg inn i geografien og retningane. Du gjer ei kroppslig erfaring og skaffar deg eit mentalt kart over kordan du seinare kan kjenna deg att som gåande eller med buss og bane. Du får eit førsteinntrykk av byen og ting du har lyst til å ta ein nærmare kikk på. Og så får du eit irriterande langt forsprang på eventuelle reiesefellar.

Det same gjeld i skog og mark. Det er spennande å finna nye løyper og prøva ukjende og gjengrodde stiar. Eller når du spring ein stad du ikkje har vore på lenge. Det er som om beina kjenner seg att. Kroppen minnest for deg. Å springa rødmerka vinterløyper på barfrost eller når det er ekstremt tørt er å oppleva kjente landskap på ein annan måte enn om ein går på ski eller fottur. Det negative med å springa i høgt gras og gjennom lauvverk, er at ein må plukka flått etterpå – også utanfor dei gamle kjerneområda.

Når du spring langt inne i skogen, er det ikkje mange du møter. Då helsar du på alle – uansett fart og stil. Men kordan er helsekoden der det er fleire å møta? I medynk og forakt overser du lidande joggarar som stønner og pustar mens dei tvingar og halvveges sleper seg framover. Dei som driv på med harde drag og intervall kan du bare gje opp å koma i augekontakt med. Du helsar på dei du føler fellesskap med fordi dei ser ut til å vera ute i omtrent same ærend som du sjøl, og som pustar på same rolige måte når vi passerer kvarandre. Vi løparar kan spotta kvarandre – på antrekk og stil, men særlig på ansiktsuttrykket: denne rare dobbeltheta av å vera plaga og salig på same tid. Vi ser ut som vi tenker djupt, men vi gjer det ikkje.

6. Maraton er meiningslaust. 
Det er eit aksiom at maraton er den ultimate form for langdistanseløp. Eit mål og ein eksamen og ein manndomsprøve som alle løpande kvinner og menn i alle aldrar bør ha gjennomført ein gong i sitt løparliv. Magasinet STAYER for endorfinavhengige hadde i eit nummer heile 17 sider med agitasjon for maratonløping. "Kortere vei til lykke skal du lete lenge etter", skreiv redaktøren. Moralen "for deg som vil ha noe igjen for å trene", var at alle som driv med løping, i det lange løp bør springa maraton.

Eg håper gjennomslaget er begrensa, for maraton er i bunn og grunn meiningslaust. Å springa maraton er dumt, vondt og nedbrytande. Då snakkar eg ikkje om topptrente og dedikerte konkurranseløparar eller antikke, greske heltar; dei får halda på med sitt til dei stuper. Akkurat som veteran-legenden Rekkebo: Han som anda ut på ei flatseng i KFUM-huset i Oslo natta mellom to maratonløp av fire på ei veke. Det var ein vakker død, men det er ikkje noe å higa etter å kopiera for oss vanlig dødelige. Eg snakkar ikkje om heltar, men om mosjonistar som vil seg sjøl vel: Dei har best av å la det vera.

Det er meiningslaust før, under og etter. Det er meiningslaust før fordi du må trena systematisk og einøygd utan omsyn til liv og lyst, ver- og føreforhold. Dessutan må du kvitta deg med det lange, høge og vakre steget, om du skulle ha det, og i staden slå deg på låge og korte trippesteg. Elles risikerer du å snubla i krittstrekane på gata når beina blir blytunge.

Det er meiningslaust undervegs – ikkje heile tida, men som ei grunnstemning. Etter kvart begynner det å gjera vondt. For å koma vidare må du igjen og igjen overvinna den innlysande innsikten i at masochistisk sjølplaging er smertefull. Du blir innsnevra og kan ikkje tenka på noe anna enn stigande kilometertid og neste drikkestasjon. Mot slutten blir du sint på deg sjøl, irritert på alle andre og aggressiv mot dei som kjem deg nær. Den einaste tanken du har, er kor godt det skal bli når det er over.

Det er meiningslaust etterpå, for ein maraton er så øydeleggande for muskulaturen at du går glipp av mange fine løpeturar i vekevis. Men du kan også gløyma smerten og vissheta om aldri meir i lettelse over at det er over. Dersom du ikkje gir opp for alltid.

På den andre sida: Fordi det er meiningslaust, vondt og kroppslig nedbrytande å springa maraton, er det som eit bilde på sjølve livet. Både som eksistens og metafor. Du startar frisk og opplagt, du møter noen gleder og mange plager undervegs, og du når slutten – tappa for kraft.

Mellom ekstatiske øyeblikk og stunder av glede kan livet vera vondt og plagsomt. Mye av det vi gjer, er meiningslaust og unødvendig i det lange løp. Det hadde vore betre å la det vera. Likevel gjer vi det – fordi vi må, eller fordi vi meiner at vi må. For å leva med det vi må, prøver vi gjerne å legga ei slags meining i det nødvendige – for å gjera det litt meir meiningsfullt, eller i alle fall til å halda ut.

Derfor byr maraton seg fram som eit slags eksistensielt eksperiment, som ein metafor for sjølve livet. Det kan vera meiningslaust, men det er noe å strekka seg mot og prøva å koma gjennom. Dessutan gir det eit inntrykk av eigen-kontroll og fri vilje, for maraton-plagene har vi har valt sjøl. I så måte er det ein slags verdslig askese for sekulære protestantar.

Den indre filmen frå tidligare maratonløp rullar fram, og bilda er lyse og gode. Eg ser dei svartkledde jødane med hengekrøllar på veg til synagogen i Queens. Eg ser dei forfjamsa IT-konsulentane ved Tower of London som eg reiv datalister ut av hendene på fordi eg trudde det var papir til å tørka vekk fråde og sveitte med. Eg ser dei som heia på meg utanfor Theatercaféen under Oslo maraton for 25 år sidan. Eg ser han som i alle år etterpå har mint meg på at eg klaga over at det var så kjedelig i bratthenget ved Frogner kirke at eg bad han halda meg i handa. Eg høyrer dama som ropte til meg då eg sto mot Rådhusveggen etter 32 km og tøygde ut det eg hadde klart å innbilla meg var ein strekk i leggen, men som var ein sprekk i motivasjonen: "Ikke stå der og se dum ut! Kom deg i gang igjen, gutt!"

Meiningsløysa har kvilt tungt over meg kvar gong eg har tenkt gjennom og prøvd ein mental repetisjon av mine maraton-erfaringar. Men kjenslene er så samansette at eg også har kjent på lysta til å gjera det igjen. Den som lever og held ut, får sjå. Å få bekrefta at det finnest ei høgare eller djupare meining i det meiningslause, er kanskje noe av det mest meiningsfulle ein kan gjera. Slik er livsløpet. Og maratonløpet.

7. Utgangsfart, utgangsfart, utgangsfart.
Det er vondt å springa maraton, og det skal så vera. Dersom det ikkje gjer vondt i beina og slit på motivasjonen, tar du det enten ikkje nok på alvor eller er ufattelig godt trent.

Den gode sida av det er eventuelt mentalt og post-maraton. Det gir meining å gjera noe du ikkje har gjort før – både førstegongsopplevelsen og eingongsopplevelsen. Men gjentakelsen er heller ikkje å forakta, for det er aldri ein rein repetisjon. Dei små eller store forskjellane som fortonar seg endå større. Gjenkjennelsen av glede og smerte. Mestringsgleda om det går lettare eller betre enn forrige gong.

Eg har sprunge noen få maratonløp på rimelig gode tider. Den personlige rekorden er 25 år gamal og er den mest perfekte av alle maraton-tider for ein mosjonist – like under tre-timars-grensa: 2,58. Treninga hadde ikkje vore all verden, men ganske hard og systematisk i 6-8 veker. Korrigert for alder er eg i mye betre form og meir gjennomtrent nå.

Det var mange år sidan eg har sprunge ein full maraton, men ut frå tider på 10.000 meter og andre lange løp, burde eg vera god for i underkant av 3,20 med full innsats. Med det utgangspunktet melde eg meg som fartshaldar i Oslo Maraton. Utstyrt med vimpel som var festa på ryggen og ballong i handa som sa 3,30. 4,59 på kilometeren i gjennomsnitt.

Eg skulle vera fartshaldar for eit felt på 20-30. Noen sprang frå feltet halvvegs, og fleire fall av etter kvart. Då det var 4-5 kilometer att, gjekk siste rest av feltet i oppløysing og alle hadde nok med seg sjøl. Forsøk på moralske oppmuntringar blei møtt med glasaktige og introverte blikk og motvilje på kanten til aggresjon. Det var ikkje meir å gjera for ein fartsthaldar, så eg spurta dei siste to kilometrane, passerte mange og kom inn på 3,27. Resten av feltet spreidde seg mellom 3,25 og 3,40. Noen kom spreke i mål og kunne hatt meir å gje. Andre tapte mye mot slutten utan å sprekka totalt, slik at dei blei trekt med til ei betre tid enn dei elles ville ha fått. Men etterpå påsto alle at det hadde vore ein fin tur og at dei hadde hatt nytte og glede av å springa i eit kommuniserande felt gjennom delar av løpet.

Erfaringa som fartshaldar under eigen kapasitet var positiv, skræmande positiv. Eg hadde det rett og slett gøy og trivelig undervegs. Eg sjekka klokka og passeringstider, gav tilbakemeldingar til dei andre i feltet. Saman kunne vi irritera oss og hovera over at arrangøren sine kilometermerke var litt tilfeldig oppstilt. Feltet var så sjølsikkert i vår kollektive fartskjensle at vi kunne slå fast at det var skilta som var feilplassert når vi hadde 4,20 på ein kilometer og 5,30 på neste.

Det var gøy å springa med full kontroll i og over feltet. Saman diskuterte noen av oss kontinuerlig om farten var rett og ga stadige tilbakemeldingar til heile feltet om kilometertid og forhold til skjema. Sjøl kunne eg sleppa meg bakover i feltet, snakka med folk og koma med oppmuntrande tilrop og meldingar for å halda farten, spiriten og humøret oppe. Eg var som ein gjetar for dei som var i ferd med å falla av. Og så kunne eg justera farten, forsera, og vera bjøllesau igjen.

Det skræmande var at det var så gjennomført hyggelig og lite plagsomt å springa saktare enn eg visste eg kunne ha gjort. Og beina var løpbare igjen etter to-tre dagar. Egentlig er det jo positivt at ein kan ha det godt i lange løp når ein ikkje tar seg heilt ut, men det er også eit slags merkelig stikk både i konkurranseinstinktet og i den protestantiske arbeids- og slitmoralen at ein er fornøyd utan å ha gjort sitt ytste. Etter eit hardt løp skal ein helst ha den same kjensla som av å vera arbeidssliten: Trøytt og god, god og trøytt. Då er det viktig å minna seg på at dette gjer ein ikkje for gjera det godt, men for å ha det godt.                   

Lærdommen min av dette om lange løp er utgangsfart, utgangsfart, utgangsfart. Det gjeld å setta den rett. Ta det rolig på den første og hektiske start-kilometeren, men så finna eit berekraftig tempo. Ein fartshaldar skal ikkje vera hare som drar opp farten; han skal dempa farten. Dersom ein har lagt seg på for høg marsjfart, er det vanskelig å få den ned på kontrollert vis. Sjøl har eg måtta stoppa og spy for å få igjen pusten og justera farten. Det var ikkje godt.

I maraton gjeld det å dempa lysten til fartsauke om ein synest det går lett og gjerne vil begynna å ta i litt meir rundt 15 kilometer. Og så er det viktig å konsentrera seg om neste steg og neste kilometer og neste drikkestasjon og jobba med seg sjøl når veggen nærmar seg på vel 30 kilometer. Då er det i noen kilometer eit spørsmål om motivasjon, moral og trass. Viljen kan ikkje kompensera for manglande treningskilometer i beina, men ein får testa si evne til å halda ut å ha det vondt. Ein kan prøva å suggerera seg til å flytta beina vidare ved å lata som dette ikkje er meg, men ein maskin ein kommanderer. Ein kan sjå seg sjøl utanfrå flytta beina, men ha følelsen av ikkje å vera med. Sjøl prøver eg å halda takten mot slutten av eit løp med å seia heia-heia-heia høgt til meg sjøl som eit mantra på utpust, og så prøva å skrua opp farten endå eit hakk med noen kortare ja-ja-ja.

8. Alt er tomhet og mjølkesyre.
Ein langløpar kan sjølsagt bli dønn sliten og få vondt både her og der. Men å stivna og få beina fulle av mjølkesyre, er ikkje langløparen sitt  største problem. Det er for sprintarar og mellomdistanseløparar; det er dei som må passa på den anaerobe terskelen. Den som vil springa langt, må vera i pustebalanse, må finna "den tredje vind". Den andre pusten er den du får når den første andpustenheta går over, når du har funne marsjfarten utan å hiva etter luft. Den tredje pusten er neste stadium. Pulsen fell, og pusten går aerobt og rolig utan at du merkar det. Den når du bare ved å springa mye og langt, og noen gonger lenger enn langt. Mange og korte og harde intervall driv opp både fart og lungekapasitet, men kan ikkje erstatta mengde og lengde.

Å gå tom er ei rar og nødvendig erfaring. Det lærer deg noe direkte på kroppen som også kan forklarast fysiologisk. Det har med karbohydratar og sukker og næring å gjera, men det er ikkje mitt bord. For meg er det ikkje teori eller ernæringsfysiologi som tel, men den kroppslige erfaringa. Den som har gått tom, drar aldri ut på langtur igjen utan drikke og ei eller annan form for nødproviant. Rosiner, for eksempel.

Det skjer ganske plutselig når du går tom. I det eine øyeblikket flyt det lett og fint; du er verken støl eller sliten. Så begynner det å flimra litt for augene og du kjenner deg brått som gelé i kroppen. Det skjer på eit par minutt. Du trur kanskje det går over, at det er noe tilfeldig og mentalt, men du er og blir vissen. Tanken er like tom som tankane.

Dersom du ikkje har opplevd det før, lurer du på kva i all verden det er som skjer. Var dette grensa? Er det farlig? Dersom du kjenner igjen situasjonen, stoppar du og drikk litt, tar ein sjokoladebit eller eit par never rosiner, ventar noen minutt, og så set du i gang igjen. Og det er som før. Men det er eit varsel, det er ei naudløysing, for effekten av den raske energien går raskt over. Men du har lært noe om kroppen sine funksjonar og veit betre kordan maskineriet fungerer.

Den ustoppelige kondisjonstrenaren Johan Kaggestad seier det er tull å ha med drikke dersom du spring mindre enn ein time. Det er sikkert rett, men det kjem jo an på kordan du har ete og drukke før turen, og på luft og temperatur.  Men den viktigaste grunnen til å ha med drikke, er at du då er fri til å springa lenger enn du hadde planlagt dersom du finn ein fin sti, ein spennande bydel, eller at kropp og sinn er yr av glede over ein vakker tur. Då er det dumt å måtta snu fordi du ikkje har med drikke. Og du må begynna å drikka før du blir ordentlig tørst, for då kan det vera for seint. Tørr munn er ikkje lett å leska. Mange småflasker i belte rundt livet er betre enn ei stor litersflaske, for dei har ein tendens til å laga sine eigne rørsler som ikkje er i takt med din løpsrytme.

9. Ei plage for omgivelsane.
Det mest avgjerande av alt for ein langløpar er å unngå skader, og det blir viktigare til eldre ein blir, for det er stadig tyngre å trena seg opp att etter eit avbrekk. Og det er sjølsagt fortærande dersom du er blitt meir eller mindre avhengig av løpeturane – både for ditt fysiske, sosiale og psykiske velvære.

Det var ein forsommar. Bjørkas kjønnsliv gjorde meg så trøytt og matt at eg måtte halda meg innandørs i finveret. Men det var bare forordet. Katastrofen var at eg blei skada så eg heller ikkje kunne springa av meg pollenfrustrasjonen når hodet letta utpå kvelden. Derfor blei surmulinga dobbel, og eg var ei plage både for meg sjøl og omgivelsane.

Holmenkollstafetten sto for døra. Grunnformen var utmerket og beina upåklagelige etter jamn og god vinterløping og skigåing. Eg hadde gjennomført Sentrumsløpet på ei anstendig tid og såg fram til vårens vakraste eventyr. Eg kunne gjerne ta Berg-og-dal, Besserud eller Den lange frå Holmendammen til Frognerparken. Eller to etappar – ein i begynnelsen og ein mot slutten, dersom det skulle bli problem med å få fullt lag. For ein oppvarma superveteran med sykkel mellom etappane, går det greit å kombinera Nora-bakken med Sjarmøren. 

Formen var stigande, og med den humøret og løpslysten. Motet vaks mot overmot, til hybris. Det var då det skjedde. Egentlig var det bare noen ganske lette, lange intervallar saman med gutta for å få opp farta. Plutselig stakk det til. Ikkje så mye, men såpass at det kjendest. I venstre sene bak høgre kne, i nederste del av hamstringen. Første tanke var at det bare var eit sånn lite ubehag som ville gje seg på neste drag. Det gjorde ikkje det. Tvert imot: Vondtet hogg til og sette seg fast. Eg måtte hinka meg heim og setta meg med ispose under beinet. Om du må improvisera, er eit flatbanka kjøttstykke betre til slike formål enn knudrete grønnsakblanding; dessutan held kjøtet seg kaldt mye lenger.

Beinet fekk kvila ei veke før eg prøvde det igjen. Negativt. Min venn fysioterapeuten sa eg burde rekna med minst to-tre veker utan springing, og så forsiktig opptrapping.

Det var ei tung tid å gå skada. Tungt for meg, men også til plage for omgivelsane. Eg blir sur og lei og irritabel, uvel og depressiv når eg ikkje får sprunge på noen dagar. Eg har fått familien med på at det er til alles beste og trivsel at eg får springa. Det blir eg snillare av og lettare å ha med å gjera. Men eg plagar dei ikkje med detaljar, for dette er min greie.

Det gjekk mest ut over hustru og barn. Mange andre måtte også lida seg gjennom klaging over hamstringen min, men eg fekk meir spott og sarkasme enn medkjensle. Trøysta var to løparvenner som var skada samtidig – ein i akillesen og ein i flyndremuskelen. Vi fann kvarandre i ein brorskap av stadige krisetelefonar med gjensidig terapi, og vi blei samde om dette: I vår modne alder nyttar det ikkje å krangla med kroppen, for den set sine grenser. Det er farlig å forsera løpsformen, for det går ut over livsforma med løping som fysisk velvære og psykisk restitusjon.

Det tok fire-fem veker før eg kunne nyta mjuke skogstiar igjen. Då eg begynte så smått, var formen langt nede. Pusten var ubehagelig, pulsklokka viste skræmande utslag på langtur, og eg blei øm og støl i musklar eg ikkje hadde kjent på lenge.

Det tok mange veker før eg kom opp mot nivået frå før skaden og opplevde nytelsen ved flyten igjen. Det er alltid ei glede, men likevel har eg aldri høyrt om noen som frivillig og intensjonalt slepper seg langt ned og bygger seg opp igjen for å ha gleda av å koma dit. Det er unektelig slik at det gjer godt å ha noen dagars løpepause innimellom slik at muskulaturen tar seg inn og begynner å spenna frå. Men slike pausar er unødvendige å legga inn, for dei kjem av seg sjøl fordi du har uoppsettelige ting som må gjerast eller er på reise. Eller du kan hangla med forkjølelse eller er småsjuk. Då bør du ha vett til å halda deg i ro.

Lærdommen er at for å kunna halda ut, må ein halda igjen, sånn at ein kan halda seg unna skader. Vera forsiktig med harde drag. Ikkje auka mengde og hyppighet for raskt. Lytta til tilbakemeldingar frå kroppen. Unngå at viljen blir større enn forstanden, for ånden kan vera villig, sjøl om kjødet er skrøpelig. Det jamne er det gode. Bortsett frå dei reine uhell, er det feilbelastning, strekk og akilles som er faren. Om utstyret er det bare ein ting å seia: Gode sko! Alt anna er underordna.

Det er ulike syn på kor nødvendig det er å tøya ut etter ein løpetur. Eg veit ikkje om det er skadeforebyggande, men det er ein viktig del av nedtrappingsrutinen. Særlig når du tøyer og tøvar saman med løpekameratar.

10. Utagering og sivilstatus.
Eg har ein kamerat i 40-åra som slo seg på løping for noen år sidan. Han har eit vakkert steg og ei fjern fortid frå skuleidretten. Han fann seg rask til rette med treninga og hadde ei bratt stigningskurve, så han trente endå meir, stilte i løp og fekk gode plasseringar.

Men han forserte progresjonen og passa ikkje like godt på læringskurva, så han fekk stadige tilbakeslag: Overbelastning og skader som gjorde vondt og stakk både her og der. Særlig ille gjekk det då han prøvde seg på ein 10.000 meter på bane – utan å ha sprunge på tartandekke før. Etterpå kunne han knapt gå og var ute av stand til å trena på ei veke. Han skulda på feil sko.

Han hadde tenkt at baneløping ville vera hardt for beina, at dei får eit slag kvar gong dei møter underlaget. Derfor resonnerte han seg fram til at det galdt å bruka så få steg som mulig, det vil seia så lange steg som mulig. Det var det som straffa seg. Eit vilkår for langløping er at ein må legga av seg sprint- eller mellomdistansesteget, om ein skulle ha det. Dersom ein ikkje er eliteløpar, men ein ordinær mosjonist, må ein venna seg til korte og meir trippande steg, elles blir det for tungt. Det var første leksjon då eg blei kursa av ein røynd løpar før min første maraton. Det er ein overvinnelse for den som drøymer om lange og vakre elg-steg, men det er nødvendig dersom ein skal halda ut i det lange løp. Sprint er ikkje tingen for aldrande bein.

Denne kameraten spring stadig mye, men ikkje heile tida og i alle sesongar. Han spring, men han er ikkje blitt ein løpar. For han er løpinga instrumentell og formålsrasjonell. For han er det ikkje løpinga i seg sjøl som er poenget, men det ho kan føra med seg: Tømming av hodet, kondisjon til bruk på andre felt, slankare kropp og styrking av strandmuskelen (latissimus dorsi) til badesesongen. Dessutan er han ein poserande artist med utagerande kroppsspråk. Han driv med løpstrening av estetiske grunnar. God form er ein bieffekt og løpsglede eit framandord. Men det må seiast at han har vore i ferd med å tippa over og inn i løping for løpingas skuld, så det er fortsatt håp for han.

Det må leggast til at han har ung kone; det er ofte eit viktig tilleggsmoment. I mitt løparnettverk av godt vaksne brosteinskameratar har vi gjennom åra drive mange statistiske øvingar for å laga lover for formvekslingar og resultat frå år til år. Treningsmengde er sjølsagt ein grunnleggande faktor. I så måte er løping ekstremt rettferdig. Om ein tar høgde for skader, talent, muskeltype, kroppsbygning og andre ting du kan gjera lite med, er det ein direkte samanheng mellom distanse og resultat, mellom tilbakelagte kilometer og prestasjon.

Men den faktoren som har vist seg å gje størst utslag, er endring i sivilstatus. Om samlivet skrantar, fører det til eitt av to: Enten meir trening for å springa frå noe, eller mindre trening fordi ein fell inn i oppgitthet. Men det som er ein heilt eintydig samanheng, er at etter ein down-periode med grubling, drikking og svartsyn, så er samlivsbrot og skilsmisse formbyggande. Det kan vera ei form for sorgarbeid, men også eit bevisst forsøk på å auka sin eigen kroppslige attraktivitet på bruktmarkedet. Det neste utslaget er formfall dersom ein etablerer eit nytt forhold, og særlig dersom det blir barn av det. Småbarnsfasen er ingen formdrivar.

Samanhengen mellom sivilstatus og løpsform er erfaringsmessig så sterk at dersom ein løpekamerat eit år er i mye betre form enn vanlig, så begynner vi andre å snakka bak hans rygg om at det må vera ugreitt i samlivet.

11. Trøysta er veterantabellen.
Ein kan ikkje springa frå aldersfaktoren. Etter rundt dei førti blir du litt dårligare frå år til år; det er naturens gang. Ei tid kan ein fly frå forfallet eller prøva å koma det i forkant. Når ungdommelig friskhet og råskap avtar, kan ein kompensera med meir og betre trening. Ein kan ta fleire og lengre turar, hardare og lurare treningsøkter. Og skaffa seg betre utstyr, sjølsagt: Ingen er meir opphengt og lettlurt i så måte enn ein stayer med rimelig god råd, for gode råd er dyre.

Men etter kvart blir du innhenta. Det er livets gang. Det kjem ei tid for å innsjå at alderen har sett sine ubønnhørlige spor. Det går saktare sjøl om du trenar meir og betre. Og om du trenar endå meir, blir du bare overtrent og skada. Det er sannhetens øyeblikk. Noen blir frustrerte og gir opp eller trappar ned. Dei blir ramma av "runner's blues", som den japanske romanforfattaren Haruki Murakami kallar det i alle langløparars nye testament "What I Talk About When I Talk About Running". Men ikkje alle, for det er då det viser seg kven som er ein ekte løpar som kan akseptera kjødets gang og snu forfall til framgang.

Når du ikkje kan springa frå livsløgna, må du finna måtar å leva med henne på. Då er det om å gjera å forklé forfallet og leva med det til langt inn i pensjonsalderen. Elles kan det enda med tomhet og jag etter vind.

Tida er inne for å slutta å sjå bakover på eigne prestasjonar som anna enn historiske tal. Ein kan i staden sjå meir til sida, til andre på same alder. Samanlikna seg med andre på stadig lågare nivå ved høgare alder. Det hjelper sjølsagt litt, men det er som å pissa i buksa for å halda varmen. Det er dette med absolutt og relativt nivå: Absolutt alle får absolutt dårligare tider med tida, men om din tilbakegang er gjennomsnittlig, får du relativt dårligare plasseringar. Det er vanskeligare å bli nummer 5 av 25 i klassen 60-65 år, enn det var å bli nummer 50 av 250 i klassen 40-45 år, for det er dei som var dårligare enn deg, som fell frå.

Då er WAVA-tabellen redninga. WAVA står for World Association of Veteran Athletics. Den elektroniske omreknaren er å finna som link på www.kondis.no. Du tastar inn alder og tid på til dømes halvmaraton, og vips, så kjem det fram den tida dette ville ha vore dersom du var 37 år eller yngre. Mens dei faktiske tidene dine blir dårligare år for år, kan dei fiktive WAVA-tidene bli betre og betre. Du får godt betalt for senioritet hos verdenskonspirasjonen av veteranløparar, og aldersfråtrekket gir deg meir gratis til lenger du held ut. Ta den seinaste maratontida mi på 3,27, for eksempel. WAVA-tabellen gir 2,48, mens persen på 2,58 svarer til mellom 3,35 og 3,40 i min nåverande alder. Så eg har begynt å tenka: Jøss kor god eg måtte ha vore då, for å ha vore like god då, som eg er nå!

Salig Ibsen skreiv at dersom ein tar livsløgna frå eit gjennomsnittsmenneske, tar ein også livslykka frå det. Eg seier meg samd. Den promenerande Ibsen skjønte seg åpenbart også på langløping og aldrande løpar-psykologi. For ein løpar er lite meir sunt enn ei god livsløgn – så lenge du ikkje heilt gløymer at det er det det er.

Ein pasjonert langløpar som vil halda på, må justera måla og finna stadig nye livsløgner for å vera lykkelig. Eit langt og godt løparliv krev dårlig langtidsminne, stadig betre tilpassa komparasjonar og eit rikt begrunnelsesliv. For å vera ein aldrande langløpar, må du erstatta dei livsløgnene du har vakse frå, med nye som er i takt med det naturlige forfallet. Det krev mye – både av hovudet og beina. Sjøl har eg funne ei eksklusiv nisje i tillegg: Eg meiner eg må vera best i landet på lange løp i klassen Røykjarar over 60.

Mange fell frå, men det kjem noen nye til. Det er dei førtidspensjonerte og AFP-arane. Dei er slett ikkje utslitne. Tvert imot: Dei er så spreke som bare det, men kan tenka seg å bruka krefter etter toppen av livsløpet til noe anna enn å jobba, til noe dei ikkje har hatt nok tid til før: til å trena meir.

Vi yrkesaktive middelhavsløparar fryktar dei nypensjonerte. Dei har fornya utstyret, dei har systematisert treninga, dei har fleirdobla treningsmengdene og susar forbi oss både i løypene og på resultatlistene. Vi unner dei det gode livet, men vi er litt misunnelige også. Så i tunge stunder kan eg finna ei ufin trøyst i at eg også kjenner fleire triste og førtidspensjonerte wannabe langløparar. Dei hadde sett fram til å få springa eller gå på ski så mye som dei alltid har hatt lyst til. Dei gledde seg til å ta igjen det forsømte. Men noen fekk ikkje med hodet på det beina ville, mens andre ikkje hadde bein til det hodet ville. Dei hadde vore inaktive for lenge eller trappa opp treninga for brått. Så kom skadene og løpet var kjørt. Derfor er dei triste. Det gjeld å avpassa farten etter forholda. Elles kan det enda med golf eller annan galskap.

12. Med startnummer på brystet.
I den løpande teksten har eg villa reflektera over gleda og nytelsen ved løping – både fysisk og mentalt. Du kan vera stiv og støl når du startar løpeturen. Då er det nydelig å kjenna kordan det løyser seg opp når muskulaturen blir varm og du fell inn i rytmen.

Eg skriv om løping, ikkje om sunnhet. Rytme, flyt, kontroll, mestring, samkjensle med kroppen og naturen og underlaget. Det er det det er i seg sjøl, og det er det det er for meg. Det er stort når sjablongen og utførelsen og opplevelsen fell saman. Gjenkjennelsen av det som knapt har skjedd. Då alt stemte. Det kroppsliggjorte minnet om den gongen då alt klaffa: Du hadde kjensla av å kunna springa så lenge du ville og så fort du ville – med taiming og rykk og flyt. Det skjer ikkje ofte, men du veit at det kan koma til å skje igjen. Og om det ikkje gjer det, er det likevel ikkje absurd å håpa. I Camus si tolking er Sisyfos lykkelig. Den evige rullinga av steinen oppover bakken var meiningsfull: ”Selve kampen for å nå høydene er tilstrekkelig til å fylle et menneskehjerte”. (Camus, 1963) Sånn må også langløparar ha det.

Det er dette eg prøver å formidla. Derfor har eg tona ned konkurranseaspektet, men det har neppe vore heilt vellykka. Dessutan ville det ha vore minst ei kvart løgn. Sjøl om eg heller vil snakka om å komparera enn å konkurrera, ligg konkurranseinstinktet like under yta. Men eg vil insistera på at løpinga har ei indre meining – utan at elementet av konkurranse er heilt borte. Eg spring ikkje for å gjera det godt i konkurransar, men fordi eg spring mye, kan eg også gjera det godt i konkurransar.

Om eg ser bort frå konkurransen og komparasjonen med meg sjøl på puls og kilometer og tid på løpeturar, og om eg ser bort frå dei innskutte innslaga av konkurranse med kameratar på løpeturar, så konkurrerer eg sjeldan, men eg har eit par faste, årlige benchmarks. For å testa formen og viljen til å ta i. For å samanlikna med mine tidligare tider og tidene til andre i aldersklassen. Det hender også at eg stiller opp fordi andre utfordrar meg.

Eg har eit dobbelt forhold til konkurransar. Eg gruar meg alltid. Eg kjenner veldig godt etter om morgonen for å finna grunnar til å la det vera: At eg er litt uvel i magen, at det murrar i eit kne, at det er for varmt, for vått eller for kaldt. Når eg ikkje finn gode nok grunnar til å trekka meg utan å bli skulda for å vera feig, bestemmer eg meg for å ta det heilt rolig, som ein vanlig treningstur.

Men når eg får startnummer på brystet, chip rundt ankelen og står på startstreken, forduftar alle sånne intensjonar. Startnummer skaper overmot i brystet og fjernar vettet i panna. Sjøl om eg har 50 års erfaring, går eg mest alltid for hardt ut og får det vondt. Eg har noen få erfaringar med det motsette, så eg veit at slutt-tida blir minst like god og opplevelsen undervegs mye betre ved å gå rolig ut. Det er meir inspirerande å ta igjen folk enn å bli forbiløpt mot slutten. Eg veit dette, og sjøl om eg liker tanken og gjerne vil gjera det slik, klarer eg det sjeldan. Mottoet om ha det godt utan å gjera det godt, er åpenbart til kvardagsbruk. Og eg må innrømma at det kjennest godt etterpå når eg har gjort det godt, sjøl om det var vondt undervegs. Eller kanskje derfor.

13. Langløping er ikkje jogging.
Ein svoren langdistanseløpar vil aldri omtala det han eller ho driv på med som jogging. Vi snakkar ikkje om joggesko, men om løpesko. Vi joggar ikkje; vi spring eller trenar. Det er noe vi gjer fordi det er eit meiningsfullt og vanedannande nytelsesmiddel. Men eg har ingen problem med å innsjå at det som er godt og passar for meg, kan vera rein masokisme for deg. Mi glede kan vera di plage. Så det ville vera sadistisk av meg å prøva å lura min perversjon inn på andre.

Eg blir trist av å høyra folk som seier at dei hatar å springa, men som gjer det likevel fordi dei har fått det for seg at det er bra og nødvendig. Så dei legg ut på tvangsturen sin: same rute til same tid og i same fart. Dei vågar ikkje å ta pausar, for dei har høyrt at det undergrev treningseffekten og feittforbrenninga. Du ser det på dei når du møter dei at det er eit ork og ein tortur: Dette gjer dei ikkje av glede og trang, men av tvang. Ytre påverknad er blitt indre tvang.

"Joggebølger" har kome og gått som andre motebølger, og for tida skal den visstnok vera stigande igjen. Men ein innbarka løpar spring uansett. Det som varierer, er kor sært andre synest det er. Noen gonger er du ein raring; andre gonger nærmast eit forbilde, når din evige flyt treffer bølgen.

Eg anbefalar ingen å gå i gang med løping, og halda ut, om det stadig er like plagsomt. Tvangsløping er like forkastelig som andre tvangsforestillingar. Gjer heller noe anna kroppslig dersom du skulle koma på den tanke at du bør gjera noe med giddeløysa, stresset, kondisjonen eller vekta. Prøv ergometersykkel eller kampsport eller strikkhopping eller synkronsvømming. Eller eit meir aktivt kjønnsliv. Finn noe som kroppen din liker og kjenner seg vel i, som gir deg glede og nytelse. Då går det også til hodet. 

Eller for all del: Skigåing når det er sesong for det. Det gir litt av den same sterke følelsen som løping av flyt og fart og beherskelse – i samforstand med luft og omgivelsar og underlag. Vi norskingar i vinterlandet er fødde med ski på beina, men beina var der først. Dei aller fleste pattedyr spring, men vi menneske sluttar med det når vi veks til. Det trur eg ikkje har gjort oss godt.

14. Å leva det er å springa.
Dette driv eg altså på med og har glede av. Det er meiningsfullt på ein merkelig, meiningslaus og kontingent måte. Og eg vil insistera på at det gjer meg til eit litt betre menneske.
Eg veit ikkje akkurat når, men på eit tidspunkt må det ha tippa over for meg. Løpar var ikkje lenger noe eg hadde vore; det var ikkje noe eg kunne ha blitt; det var noe eg er – av legning, som person, i sosial og fysisk praksis. Langløpar. Det internaliserte er blitt eksternalisert og avleirar seg som vanedannande spor i verden. I min løpsverden.

Den som vil springa langt, ha glede av det og finna meining i det, må ha sprunge mye og langt. Det er sannheta. Det finnest ingen snarveg til langløping.

Moralen er å halda igjen for å halda ut og bli gamal saman med løpinga. Den som vil halda på med løping lenge – i lengde og i livsløpet, må springa langt, men ikkje nødvendigvis lenger enn langt.

Løpinga har forma og formar meg både kroppslig og mentalt. Spørsmålet er om eg er blitt slik eg er blitt fordi eg spring, eller om eg blei løpar fordi eg var slik. Eg veit ikkje. Det er bare sånn, og det gir meining for meg. Løpinga kurerer mye. Så eg spring vidare – utan å tenka for mye på korfor. Så får andre driva kritikk av den løpande (u)fornuft.

Å leva det er å elska å springa; å springa det er å leva.

Curro, ergo sum.

SLUTT