Leirbålet

Å skyte et dyr for første gang

Det er tre år siden, men jeg vil huske øyeblikket like godt om tretti.

DATO: 08.01.2014 / AV: Joakim Vedeler / FOTO: Tilman Wischuf

Jeg hørte på jaktradioen at det var ferske spor, ble bedt om å være klar. Allikevel ble jeg overrasket da dyret åpenbarte seg, det nytter nemlig ikke å være helt forberedt første gangen. Plutselig står det der, og byttet har tatt jegeren på senga. Det er bare tre år siden nå, men jeg er sikker på at jeg vil huske dette øyeblikket like godt om tretti. Først litt rasling av bløtt løv som er i ferd med å råtne. Kanskje en kvist som knekker. Så står rådyret der i skogkanten, bare tjue meter fra meg. Lange, tynne pinner stikker opp av hodet – det er en bukk.

Bukken tar noen prøvende skritt, lister seg, som om den vet at noe er i gjære. Den hverken ser eller værer meg, men er tydeligvis ikke helt komfortabel med omgivelsene. Noen i jaktlaget har presset den ut av dagleiet, og nå lukter den ugler i mosen. Forsiktig løfter jeg geværet, noe jeg burde gjort så snart jeg hørte raslingen. Bukken merker bevegelsen min eller en lyd, uten riktig å forstå hvor det kommer fra. Den skvetter til og løper noen skritt, inn blant en gruppe lave hasseltrær. Forkroppen er fremdeles synlig femten meter foran meg. Den snurrer ørene hit og dit, forsøker å få kontroll over situasjonen. Hadde vinden blåst fra en annen retning ville den luktet meg og vært over alle hauger allerede. Jeg famler med sikringen og bruker en evighet på å finne dyret i kikkertsiktet. Det er stilt inn på altfor høy forstørrelse – slik uerfarne jegere gjerne liker å ha det, liksom for å være på den sikre siden.

Smellet er altgjennomtrengende, som om det går av en ladning både i meg og børsa. Jeg blir stående og hive etter pusten mens det går opp for meg hva som nettopp har skjedd: jeg har skutt på et levende dyr for første gang. Det suser i ørene mine, og jeg vet ikke helt om det er virkningen av smellet eller om jeg er i ferd med å få et illebefinnende. Ellers er det helt stille. Vinden i trærne og fuglekvitteret jeg hørte fem minutter tidligere er forsvunnet – det er som om hele naturen tar pause for å hedre en døende kamerat. Som om vi alle står her i stille andakt. Det er friskt, rødt blod ved skuddstedet. Jeg følger blodsporet inn i skogen og kjenner litt på alle jegeres største frykt: skadeskyting. Frykten for å påføre viltet unødvendig lidelse. Og på toppen av det hele, ydmykelsen av å ikke treffe et stillestående rådyr riktig på femten meters hold.

Jeg finner dyret førti meter inn. Det ligger inntil stammen av en høy gran, som om det har lagt seg til for å hvile i skjul av de tykke grenene. Det hele ser fredelig ut. Mens jeg nærmer meg begynner kroppen min å skjelve. Den beryktede dyreskjelven, ulik alle andre skjelvinger, kanskje med unntak av lakseskjelven. Jeg setter meg på kne ved siden av dyret, legger hånden på det og kjenner varmen gjennom den strie pelsen. Lurer et øyeblikk på om rådyr har høyere kroppstemperatur enn mennesker. Det kommer friskt blod ut av munnen og fra skuddsåret. Pelsen er tykkere og har flere fargenyanser enn jeg trodde. Musklene er fyldige, det kjennes veltrent ut.  
Jeg forsøker å svelge unna en klump i halsen – jeg, som aldri griner, tar meg selv i å kjempe mot tårene. Og da innser jeg det: jeg elsker virkelig denne bukken! Den har gitt meg noe som ikke kan forklares fullt ut for dem som ikke har opplevd det selv. Noe intenst og vakkert som jeg ikke forestilte meg da jeg tok jegerprøven ett år tidligere. Jeg sitter der under granen og forstår plutselig at jakt ikke bare handler om spenning og fine turer i skogen. Det handler om takknemlighet overfor naturen og dyret du dreper. Om respekt og nærhet. Gleden over å kunne høste mat på en naturlig måte, og å ha et nært forhold til det man spiser.

Det hender at venner og kolleger, gjerne ikledd lærsko og skinnjakke, hører jeg skal på jakt og sier: «Men må du drepe de dyra, kan du ikke bare se på dem?»
Jeg lirer da av meg en regle om at jeg ikke liker kyllingfileter fra Prior, fordi jeg ikke kan stå inne for dyreholdet deres. Om hvordan vilt er etisk bra kjøtt, fordi dyrene får leve et naturlig liv helt til de dør. Alt jeg sier er sant, men det er egentlig ikke det som er det viktigste for meg med jakten. Det viktigste er dette ekstremt intime øyeblikket på kne, når jeg kjenner varmen fra det døde dyret gjennom pelsen. Den ærbødige følelsen av å drepe et dyr, den følelsen som gjør at jeg får mer og mer respekt for alt liv i naturen.

SLUTT