Utenfor tiden

Å sette verden på pause

Om stedet jeg drar til for å puste med magen.

DATO: 29.12.2016 / TEKST OG FOTO: Linda Erlien Borren

Noen ganger blir jeg redd. Jeg står kanskje i dusjen med såpe i håret og radioen glir over fra nyeste sommerhit til nyhetssendingen. Jeg sitter kanskje med en tekopp i hånda, rester fra kveldsmaten i munnviken og skummer gjennom avisen. Plutselig blir jeg truffet av en følelse av hjelpeløshet. Som om jeg mister noe knuselig ut av hendene og innser at det snart vil treffe bakken uten at jeg kan gjøre noe med det.

Noen ganger blir jeg redd. Fordi tida går så fort, fordi verden spinner framover i et tempo vi ikke greier å holde tritt med. Jeg leser om terrorister og terrorangrep, rasisme og krig. Jeg ser bilder av jenter som sprøyter ansiktet full av nervegift og leser at en ny trend i USA er korsetter som presser organene sammen slik at midja blir smalere. Jeg finner ut at kommunen skal bygge atter nye blokker på jordene utenfor leiligheten min, som om ikke verden allerede har nok asfalt i fra før. Og det står en dame på TV og argumenterer for at store gårder er viktigere enn dyrevelferd. Vi hogger ned regnskogen. Vi dumper søppelet vårt i havet. Noen håper i fullt alvor at Donald Trump skal bli president. Noen kjøper opp drikkevannet i fattige land for å i stedet bruke det til å lage brus. Noen blir så sinte av å få nye naboer som har tapt alt og har måttet flykte for å overleve, at de setter fyr på huset der de bor.

Derfor har jeg innimellom behov for å få det hele på avstand. Dra bort. Til et sted hvor verden føles langt unna og tida ikke går så fort. Hvor klokka over kjøkkenbenken har stoppa, men ingen ennå har brydd seg med å skifte batteri. Et sted med få naboer, men mye vind. Et sted hvor vi har vintre med stort markeringsbehov og somre som ligger svale og hemmelige over myrene.
For å komme hit kjører jeg gjennom svinger jeg har kjørt flere tusen ganger før, og det blir enklere å puste for hver sving jeg passerer. Alt blir grønnere, de kuleste radiokanalene mister signalet. Dette er ikke stedet for å være kul. Her trenger du ikke være noen ting. Derfor fortsetter jeg, framover, oppover, hump for hump. Og for hvert minutt minker avstanden opp til himmelen over meg.

Husveggene kommer til syne straks jeg passerer den siste ferista. I enden av en 17 km lang blindvei, helt oppe ved tregrensa, ligger en liten fjellgård. Her vokser ikke gresset raskere enn at andreslått og tredjeslått nærmest er fremmedord. Vinden setter til stadighet husveggene på prøve. Internett-tilgangen er av nyere dato og høyst ustabil. Disse veggene så meg vokse fra ingenting til 174 centimeter over bakken. Og de så det samme skje med faren min, om du plusser på noen centimeter. Og farfaren min. Og faren hans igjen - slik kunne jeg ha fortsatt. Her løp jeg alene på øde skogsveier og stier, plukket rips, blåbær og multe, snek meg til å hoppe på rundballene, lærte å ro og å sette garn, badet i bekken og hjalp til med å hente sauene ned fra fjellet når det var dags. Her satt jeg og lengtet ut, bygde store, moderne framtidsslott i hodet mitt. Drømte om hva jeg kunne bli og hvor jeg kunne dra. Tenkte tanker jeg ikke hadde tenkt før. Vokste. Ikke lenge etter at beina mine hadde nådd sitt forhåndsbestemte potensial, vendte jeg blikket mot byen. Snart fikk jeg en utdannelse, snart en leilighet, snart hadde jeg et helt liv langt borte fra der jeg begynte. Jeg fylte skapene mine med kjoler og kåper og dykket ned i en verden av vippe-extensions, redigering av instagrambilder, oppussingsprosjekter i leiligheten, treningsrutiner. Men det er ikke nok. Gården, fjellene og skogen lokker på meg. Det er ikke lenge mellom gangene jeg vender tilbake. Må alltid opp til overflaten igjen etter luft.

Da jeg var liten, på nittitallet, bodde det snille mennesker med hvitt hår her. De smurte syltetøy på vafler, solkrem på kinn og passet på at det ikke var åpning mellom votten og dressen. Nå henger de i rammer over sofaen, sammen med andre som også har levd her.

De som jobbet ute på jordene og i gruva, slo gresset og satte opp gjerder, matet dyra, slakta dyra, spiste dyra, tok i mot nytt liv. Kjørte mose for å ha fór når gresset tok slutt. Bakte brød, melket kua, kvesset ljåen, karret ull. Dette er mennesker som har lekt og ledd, grått og strevd, og som har opplevd ting som ikke er nedskrevet noe sted, som ikke kan søkes opp på Google, som ikke kan stalkes på Facebook. Ting har skjedd her som det ikke har blitt tatt bilde av, minner har blitt lagret i hoder som nå er under jorden, som ikke kan hentes fram mer – som fantes, men ikke kan bli funnet igjen. Ord som botox, sosiale medier, selvmordsbomber, klimaavtale, selfie og terrorangrep var ikke-eksisterende i deres vokabular. Livene deres var så annerledes fra det jeg lever, og likevel er det bare et lite øyeblikk siden føttene deres rørte ved den samme jorda som jeg står og går på. Den vi nå gjemmer under flere lag med asfalt, slik vi tetter porene våre med foundation.
Hvordan vil verden se ut når jeg blir gammel?
Hvilke ord vil diktere mine etterkommeres hverdag? 

Noen ganger blir jeg redd. For at noen skal sprenge bussen jeg sitter i på vei hjem fra jobb. For at kloden skal bli for varm til at barnebarna mine kan bo her. For at vi er mer opptatt av å feste øyeblikk til minnebrikken enn til hjernebarken. For at vi velger oss ledere som sprer hat i stedet for å gjøre oss robuste og mer sammensveiset.
Så kommer jeg hit.
Maler kanskje fjøsveggen. Koser kanskje med et lam og ser til at det får i seg den næringa det skal ha. Karrer meg opp på en fjelltopp. Tenker at jeg er heldig som har et pauserom hvor jeg kan ligge til lading når verdenshjulet roterer for fort for meg. Håper at vi kan ta vare på disse fristedene hvor tida går saktere, slik at de som kommer etter oss får muligheten til det samme.

For flere sliker saker, meld deg på vårt nyhetsbrev. Det er lastet med alvor og tøys - og kommer hver fredag. Du får det her.

SLUTT