Reportasje

Å leke og leve i skogen

Hun leverte masteroppgaven og dro til en gammel jakthytte oppe i heia
på Sør-Vestlandet. Så bestemte hun seg for å bli der.

DATO: 29.11.2013

Det første hvite laget på bakken gjør alt annerledes. Mørket som faller klokken fire blir ikke lenger totalt. Søla du har tråkket i stivner, skoene holder seg tørre, redskapen ren. Sånt er viktig når du bor i skogen.  
Men nettene blir kalde. Og mutteren til trillebåren har falt av og gjemt seg i snøen et sted. Kristine må nå bære veden i hus, favn for favn. Det venninnene hennes har lurt mest på: Men fryser du ikke, Kristine?
De lurer selvfølgelig også på om ikke det er ensomt. Om hun er redd. Om hva hun i det hele tatt tenker på. Slå seg til alene i et ombygd fjøs på et fraflyttet småbruk i Kvinesdalsheia, to kilometer unna vei og naboer.
Sist vinter bodde hun i Roma. I vinter blir det Rafoss.
- Jeg vet ikke hvordan det blir å bo her om vinteren, sier Kristine Hognerud Træland.

E-posten.
Vi fikk en mail en dag, som vedlegg lå en masteroppgave i filosofi, delvis om å gjenoppdage naturen. Om sansning, om å bruke kroppen, om at mennesket også er natur. Men dette er mye mer enn en akademisk interesse, sto det i mailen:

Jeg bor nå på en liten jakthytte i indre Vest-Agder (Kvinesdal), to kilometer fra nærmeste nabo og offentlig vei. Der forsøker jeg å bygge og bo, uten strøm, bilvei eller innlagt vann. (...) Om hvordan det er å skulle klare seg selv, for en 29 år gammel jente oppvokst i by, alene i skogen. Om alt jeg lærer! Jeg graver vann, har laget en bekk. Jeg sager mine egne materialer og snekrer. Uten å kunne snekre. Har en laget utedo, utekjøkken og utestue (unødvendig å si at jeg elsker å være ute).
Noen ser på alt arbeidet jeg legger i dette som overdrevent idealistisk, nesten i retning av en askese. Men kanskje er det heller noe barnlig som driver meg, som et ønske om å ikke gå på jobb, for å heller bygge hytte i skogen. Når jeg ser på mine venninner i storbyen som haler seg ut av seng grytidlig om morgenen, tenker jeg ofte på hvem av oss som er asket.

Kroppsarbeidet.
Var dette et bokprosjekt fra en kvinnelig Thoreau? Mitt år i ødemarken. Nei. Hun har ingen planer, hverken om bok eller hvor lenge hun blir. Var det et eksperiment, en utforskning av hva man trenger for å leve? En slags skogsperformance, kanskje. Kunst. Slik ble hun presentert på en festival om outsider art i Lisboa, der Kristine skulle holde foredrag om livsstilen sin.
- Da måtte jeg protestere. Hahaha. Dette er ikke kunst. Men hva er det da? spurte filosofen som introduserte meg, han kunne ikke forstå noe av valget mitt. Jeg sleit litt, da. Kunne ikke stå der og si, i et land med høy arbeidsledighet, at jeg ikke ville jobbe. At jeg ville være ute og ha det gøy.
Hun finner en kniv og flår barken av en bjelke. Et fjernt tut fra et tog flyr opp i heia, over bekkens klukk.  
- Jeg har litt problemer med å ta lønnsarbeid seriøst. Å gå ordentlig inn for det. Men jeg elsker å arbeide, kan holde på med noe ute til langt ut på kvelden.
I høst har det vært mye graving. Rense opp i bekken, planere ut foran hytta, få vekk stubber og steiner. I dag er det frost og litt snø, innendørs prosjekter er i vente, men været er for fint, så hun rydder i utekjøkkenet, tømmer dobøtta over i kompostbingene (jord etter to år), sager til en bokhylle, bærer ved, henter vann i bekken. Viser meg de oppbygde bedene i kjøkkenhagen, og utestua hun har bygd - av lerkeplank hun har saget av trær hun har felt rundt hytta. 
- Lerk kan stå ubehandlet. Men da jeg så hvor fine trærne var i høst med oransje nåler, angret jeg nesten.    
Peisen har hun murt opp selv, etter endel mms-er til faren med spørsmål om det hun hadde gjort så riktig ut. For noen år siden jobbet hun i ett år sammen med faren da han bygde om bolighuset i Kristiansand ("før bygde folk sitt eget hus, det må vel være mulig å lære"). Faren vokste opp på heigården. Så flyttet familien ned til bygda, bare grunnmuren står der i dag. På restene av fjøset bygde faren senere en enkel jakthytte.
I den bor Kristine nå. I den gamle møkkjelleren, en halv etasje ned fra der kyrene og grisene sto, fyrer hun i Jøtul-ovnen og leser Nietzsche og Hamsun eller "Bygg ditt eget kubbehus".

Berlin/Rafoss. 
Alle kan elske det enkle hytteliv. En helg. Kanskje en uke. Men Kristine har alltid ønsket at hytteturene skulle vare. Så hvorfor ikke bare bli?
Sånn begynte det. Hun så seg om etter et småbruk, men hvorfor ikke bo på hytta, gratis? Fordi hun ikke hadde snøscooter, fordi det ikke var vei som ble brøytet? Begrensninger kan sitte dypt i oss, mener hun, å lage seg forestillinger om at ting er umulig. Den lange bakken opp er jo bare god for kroppen. Så er hun varm når hun kommer fram til kald hytte.   
Meningen med det hele er kanskje i Kroppen. Å bruke den gir velvære, god søvn, god apetitt.
- Alt føles riktig, å spise, hvile, sove får mening. Noen sier til meg: Sånn er det for deg, Kristine. Det er du som har en interesse for kroppsarbeid. Men da sier jeg: Nei, det er menneskekroppen som liker å bli brukt, det er ikke bare jeg som har muskler og blodårer.   
På denne tiden av året står de norske hyttene tomme, selv om de har isolasjon i veggene og moderne standard, brukes de kanskje en måned i året. For å kunne eie dem, må folk jobbe mye. Kristines kapital er tid. 
- Det er fint å ha jobb, men det virker som mange legger mye av sjelen sin i jobben. Hva hvis en ikke har krefter igjen til noe annet? Når jeg ser hvor lite tid venner med barn har igjen, synes jeg det virker brutalt. Penger kan forsvinne. Min pensjonssparing er å være ute, bruke kroppen, få et friskt skjelett. 

Bygge seg badstue.
Hun har ikke meldt seg ut av samfunnet. Har smarttelefon, selv om den stort sett er slått av fordi den suger batterier. To påfølgende dager i uka jobber hun på hotellet i Kvinesdal, får seg en dusj, sjekker mail, tjener pengene hun trenger, handler mat. Får hun lyst på by tar hun toget til Oslo eller Kristiansand, forrige uke var hun på Nietzsche-seminar i Berlin. Mens behovet for by er dekket i løpet av et par dager, føles to dager i naturen aldri tilstrekkelig. 
- Jeg liker Italia, men det var i Roma jeg skjønte hva naturen betyr for meg. Prøv å finn en meitemark i Roma, det går ikke. Det jeg liker best er å være ute, og å lage noe. Sånn jeg ser det, er det flere muligheter her oppe enn i en leilighet i en by. Får jeg lyst på en badstu, kan jeg gå ut å bygge en. I byen må jeg kanskje kjøpe en til 200 000 kroner, eller flytte til et større hus. I byer blir jeg en passiv mottager, livet handler om å gå på cafe, få mat servert, bli underholdt, kjøpe ting av andre.   
- Og å treffe mennesker?
- Jeg får flere på besøk her enn da jeg bodde i Bergen. I hele høst har jeg hatt besøk. Venner blir en helg, vi gjør praktisk arbeid sammen, det blir det god stemning av. 

Det essensielle.
Å leve på denne måten er hardt, fordi naturen kan være brutal, men det er også enklere. Thoreau flyttet til skogene "to front only the essential facts of life". Det er færre forstyrrelser. Av java som må lastes ned, mailer som må besvares med eller uten smilefjes, informasjon som daglig sprenger grensene for hva vi kan håndtere. 
- Allerede Nietzsche spurte i "Historiens nytte og unytte" hvor mye kunnskap det er bra for mennesker å ta inn. Han sier noe sånt som at overskuddet skramler rundt i kroppen. Og jeg tenker: Hvor mye skal vi tenke på fremtiden? Hvor mye av klimaforskningen skal vi ta innover oss?, for eksempel.     
Å leve i pakt med naturen er én menneskelig drivkraft. Men en annen er å ha det behagelig, å hele tiden bedre forholdene rundt seg. I starten lagde hun all mat på bål ute. Gradvis kommer flere ting. Hun kjøpte gasskomfyr. Noen har gitt henne en vedkomfyr,  noen kom med en fyrkjele til utebadet. Fra en yrkesskole i Kristiansand får hun nå et utendørs kjøleskap (en ombygd vv-tank til å grave ned) og et solcellepanel. Hun vet ikke om hun vil montere det, liker best å ha ting hun kan fikse selv. Et vindu har hun satt inn i kjøkkenet. Sagde bare hull med motorsag.
- Vindu ga mersmak. Kanskje blir det ett til.   

Regelen. 
Hun har kjøpt en gammel ATV på Finn, med tak, den ligner en golf-bil. Hun har en sag som skjærer planker og en motorsag, en kompressor og en vinkelsliper. Alle i bygda vet om at det bor en jente alene oppe i Rafossheia, hun er ikke redd, men én regel har hun gjort kjent: Ikke bank på døra etter at det er mørkt. Kom på besøk i dagslys. Eller ring først.
Nå er det noe som lyser utenfor. Kristine må se etter, hun går til døra, roper ut i mørket. Det er en av "naboene", bor et par kilometer lenger ned. Han er ute på løpetur, spør hvordan det går, om hun kan tenke seg noe elgkjøtt en dag.
Kristine var litt flau for å fortelle at hun skulle bo her oppe, men naboene sa: Velkommen til bygda! Kanskje ler de av den lille snøplogen på  ATV´n hennes. Men da hun bygde utestua, kom naboene og satte inn flere taksperrer. Og da hun kom tilbake fra Italia i vår, hadde de felt trær og dratt stokkene fram for henne med traktor, så hun skulle rekke å få veden tørr til vinteren. 

Kveld.
Hun vasker opp med hodelykt, skreller poteter foran ovnen, det blir komle til middag. Med svineknoke og kålrot. Når kvelden begynner fire, er den lang. Alene. Kanskje hører hun litt på radio, men det er mye støy, hun liker det nye Radioteateret. Blir tidlig trøtt, etter arbeid ute og så mørkt inne. Hun har en regel for seg selv: Ikke til sengs før 21.30 (ikke bra med for mye søvn). 
- Jeg har parafinlamper, men liker bedre lukten av stearinlys. Mørket gjør det vanskelig å gjøre noe som helst. Men det er fint, det. Jeg har en batterilampe til å lese med, men for tiden leser jeg ikke så mye. Det hender jeg drar litt i et trekkspill jeg ikke kan spille på. 
Men å gå 50 meter bort til den iskalde doen i den mørke vinterkvelden?
Så får hun se stjernehimmelen. Det hadde hun ikke gjort med do inne. Og se så lyst det er ute i kveld, med nysnøen og månen og se stjerneskuddet som farer ned bak fjellet. 

Morgen.
En ny dag begynner når lyset kommer der ute. Da går hun først bort i bekken hun har gravd fram, tar vann i en balje og vasker fjeset. Men hva hvis det blir is i bekken? Foreløpig renner det friskt, vinteren vil vise.
Hun koker grøt, av havregryn og bokhvete, koker den lenge, skreller en pære langsomt og nøyaktig. Fyrer i ovnen og setter kaffevann oppå. Hun har alt av tilbehør til grøten, smør fra Kviteseid, hjemmelaget eplemos, kanel, brunt sukker og honning. 
Hun foreslår en tur, været er skyfritt og bakken hard og tørr. Det er ikke så ofte hun bare går tur, noe friluftsmenneske på den måten er hun ikke. Ser hun et rett lerketre i skogen, tenker hun: Det der blir et perfekt stuebord.
Men en sommernatt sover hun gjerne på en skinnfell på fjellknausen over hytta, og i regnvær kan hun gå inn i de tette, plantede granskogene og koke seg havregrøt på stormkjøkken. 
Et tut fra et tog flyr opp i heia, over skriket fra en kråke.   
Kristine går gjennom bjørkeskogen, klyver oppover, over myrene og bortover stiene. Hun går med hendene trukket inn i ullgenseren, uten jakke og lue, uten noe mål, slentrende fra tue til tue.

HARVEST ER GRATIS og oppdateres jevnlig med saker om mennesker og natur. Vil du ha en ukentlig oversikt over våre beste saker? Trykk her  

SLUTT