REPORTASJE

Å elske et fjell

Jon Ingebretsen har gått opp på Gaustatoppen 1217 ganger.
Han kan ikke svikte Fjellet.

DATO: 21.11.2016 / AV: Simen Tveitereid / Foto & video: Kristian Bålsrød

Den siste dagen i 1957 forlot Jon Ingebretsen kameratene nede i bygda, smørte en veldig niste og la alene i vei på ski mot Telemarks høyeste fjell. Han var 16 år, noe inni ham dro ham opp.
Det var en iskald og klar nyttårskveld. Himmelen spente seg helt ut mot horisonten, der han så et svakt glimt fra det som måtte være Færder fyr.  
Nede i dalen var han en rastløs gutt, alene på toppen kjente han noe nytt. 

Siden måtte han alltid tilbake.
I de 55 årene som har gått har Gaustatoppen blitt Norges mest besøkte fjelltopp. Den har fått en kabelbane i sitt indre, Gaustatoppen kan nås i lakksko. Jon Ingebretsen har levd et liv i naturen, vært ute nesten hver eneste dag. Kanskje har ingen nordmann gått lenger på sine ben. Han må til Gaustatoppen for å takke.
Mange krysser av en fjelltopp etter ett besøk, og sier; nå har jeg vært på Gaustatoppen, nå har jeg gjort Store Skagastølstind. Noen har et mål om å ha vært på den høyeste toppen i alle Norges fylker, bestige flest mulig av Jotunheimens 2000-topper.
Jon Ingebretsen har gått til den samme fjelltoppen 1217 ganger.
Kan han huske følelsen i kroppen på den 338. turen? Stemningen på sin 764. tur opp? Vinden på toppen for 1102. gang?
Nei. Men han sier at alle har vært forskjellige, hver tur annerledes enn den forrige, ingen kjedelige. Kun én gang har han snudd, i møte med en snøstorm som kunne bli farlig. Bare ett år har han ikke vært der, året han lå mye på sykehus. Noe av det første legen sa etter operasjonen: Du kan snart gå til Gaustatoppen igjen.
I tåke, i høy nysnø, i slaps, i kuling. På ski på 17. mai. På St. hansaften, nyttårsaften, på 70-årsdagen. I mange år hang soveposen hans på fast sted ute i gangen på turisthytta, han har sovet på gulvet, på benker, under steinheller ute, i en vinkel best tilpasset været den natta. 

STEIN.
Jeg er 41 år, telemarking, glad i fjellet. Men jeg har aldri vært på Gaustatoppen. Jeg har sett den så mange ganger, pekt den ut for sønnen min, femti ganger har jeg snakket om dens flotte form, gått til høyder jeg kan se den fra. Men kanskje har det vært med Gaustatoppen som med en for populær film; jeg kan se den en annen gang.  Jeg har sett opp og tenkt: Du er jo alltid der, Gaustatoppen.
Men en dag sa svigerfaren min, innskutt over en vaffel: "Sist jeg var på Gaustatoppen var klokka fem om morgenen". Han lå i telt i Rauland, men fikk ikke sove, bestemte seg for å kjøre hjemover. Juninatten var så lys. Klokka tre så han bort mot Gaustatoppen og tenkte; hvorfor ikke ta en tur opp? To timer senere var han der. Møtte ingen. Han glemmer det aldri.
Jeg måtte opp. Sammen med Kongen av Gaustatoppen, som mange ubetenksomt kaller ham (det er bare én konge). Jeg ringte Jon Ingebretsen. Han hadde vært der i forrige uke, men han var selvfølgelig klar.
En ettermiddag om høsten ligner Gaustatoppen seg selv. Uten en hale av mennesker, en slynge av små folk i lysende tøy. Fjellet står der med sin pyramideform - skjult i tåke.      
- Der er’n!
- Det er Gaustakneet, det, sier Jon.
Fargene i lyngen forsvinner fort. Etter 30 minutter er alt stein. Du går på stein. Du ser stein. Runde, kantede, glatte, knudrete. Brune, grå, grønne. Milliarder av stein, men ingen like. Hvert skritt til en ny stein.
Jon trår mykt med stødige skritt, stopper og retter på et skilt, legger nye steiner til som støtte. Som om han hadde et personlig ansvar. Engang fjellguide, alltid fjellguide.
- Jeg har sett mye underlig fottøy på turer jeg har ledet opp her, sier han.
Turen er fire-fem kilometer, 700 høydemeter. Ikke vanskelig, men heller ikke så lett som noen tror. Et digert jernkors står opp av steinen, et minne om en musiker fra Litauen som døde av hjertestans.
Jon Ingebretsen puster rolig. Han har gått en tur før i dag. Det ene kneet knirker litt, øynene renner i vind, derfor solbriller også i gråvær. Ellers kjenner han seg som før. Kroppen er 72, trenger bare litt lenger tid på å komme i gang. 

FOLKEFJELLET.
Gaustatoppen er lett tilgjengelig, men ofte usynlig. Særlig i østavær har tåkeskyene lett for å henge seg fast over fjelltoppen. 1883 meter høy. I Jotunheimen ville den vært en hyggelig knause. Men Gaustatoppen har stor grad av selvstendighet. Det som i høydemålingens språk heter primærfaktor. Hvor mye en topp hever seg i forhold til terrenget omkring. Det er dette som gjør utsikten så vid. På en klar dag kan du se en sjettedel av Norge, sies det. Mer enn dobbelt så mye som fra fjell nummer to, Høgevarde.
Men det er ikke en klar dag. Det er en høyst uklar dag. Valgdagen. Og utsikten er snart helt borte.
Varm høstluft møter kaldere lag høyere opp. Vi må tyve meter innpå for å se lyset fra Gaustahytta. Tåke er vakkert på sitt vis, og når den ikke er for tykk, og solen ligger på lur, har Jon Ingebretsen sett flotte formasjoner danne seg, figurer løpe inni tåka. Men likevel. På veggen inne i steinhytta henger et kart der alt vi kunne ha sett er merket ut:
Hallingskarvet, 95 kilometer unna.
Fjellsjøkampen i Totenåsen.
Snønuten i Rogaland, 107 km vest.
Færder fyr.
Uranostind i Jotunheimen, 177 km borte.  
 
Og mye mer. Men vi ser ingenting. Men vi hører musikk. Innenfor den ulende vinden, bak jerndøra med den røde T-en, høres "Of Monsters and Men". Årets siste vertinne, svenske Verta, sitter her i ensomhet og hører islandsk rock på You Tube. Hun kom opp fra Göteborg for en måned siden, med Converse-sko og crocks, nå digger hun norske fjell.
- Hei, Jon!
Hun kjenner allerede vår mann.

Jon Ingebretsen er lokalpolitiker, men når valgresultatene kommer inne på datarommet blir han sittende i peisestua. Hva er en fireårsperiode? Han snakker om havbassenget som dekket alt for 180 millioner år siden. Om nunatakken som stakk opp av den tynne iskappen. Det er bare 10 000 år siden naturen sluttet fred med Gaustatoppen, sier han.
- Det er klart at arten menneske kommer til å forsvinne fra jordkloden igjen. Men si det til folk i dag, og de flirer. Det har aldri skjedd før at en art har forblitt på kloden.
Han kaller seg en naturens omsorgsarbeider. Eller forsvarsadvokat. Han har startet leirskoler,  forsvart naturen i hundrevis av leserbrev, diktet om den i bøker. Han går alltid med blokk og blyant i lomma.
- Vi ser ikke lenger mennesket som en del av naturen, men i sentrum for alt. Selv de som kaller seg miljøpartier tror at teknologi kan løse alt, og at vi kan forvalte klodens ressurser uten å samarbeide med naturen.

KONJAKK OG TRIATHLON.
En gang trodde nordmenn at Gaustatoppen var landets høyeste fjell. Antagelig var geologen Jens Esmark den første på toppen, i 1810. Han skulle måle høyden og fant ut at i hvert fall Snøhetta var høyere (Jotunheimens topper var ennå ikke oppdaget). På den samme turen målte Esmark fallet i Rjukanfossen og kom frem til 271 meter - verdens høyeste fossefall! Senere ble fossen korrekt mål til 105 meter, men det spilte ingen rolle. Den norske fjellturismen var i gang. Europeere ville se Rjukanfossen og Gaustatoppen. 200 år senere er fjellet Norges mest besøkte naturmål, sammen med Prekestolen og Besseggen.   
Jon Ingebretens første tur opp var som sjuåring. Sammen med onkelen. Turen tok fire dager, med flere overnatteringer underveis. De kom den lengste veien, opp Gausdalen. 

Nå kommer folk på dagstur fra hele Østlandet. Du kan komme på lette sko, ta banen inne i fjellet om du vil. På Gausta-dagen kan du se skuespill og høre opera der oppe.
Ved utgangen av Gaustabanen bygger sherpaer trapper. Så de siste 100 meterne opp skal bli enda enklere. Inne i det nedlagte forsvarsanlegget, under et bilde av kong Olav, spiser de kneip med sjokoladepålegg. Sonam Sheringsherpa viser bilder på telefonen. Av familien. Landsbyen. Mount Everest.
- Everest. Four times, sier han.  
Turistforeningen tror at 30.000 er oppe i løpet av et år, Jon Ingebretsen mener det kan være det dobbelte. Om sommeren er det folk til alle døgnets tider, tyskere forlater bobilen målbevisst kl 03, i håp om soloppgangen for livet. Noen venter på fullmånen. På Gaustahytta går åtte vaffelhjern nonstop, 100 liter røre på en sommerdag. En tykk gjestebok blir full i løpet av august.  
På Gaustatoppen har det vært meteorologisk observasjonspost, tv-tårn, forsvarsanlegg, teststrekk for kabler i høyfjellet. Nå er det først og fremt turisme.
– Fjellet er blitt ofret på samfunnsutviklingens alter. Men kanskje er det greit. Det er jo nok av fjell i Norge, nok av steder en kan gå for seg selv. Likevel går det en grense et sted. En sommerdag er det nesten litt masete her oppe, sier Jon Ingebretsen.
Noen har satt XO bak Gaustatoppen og solgt den som konjakk, firmaer kaller seg Gaustatoppen Invest og Gaustatoppen Booking, siste etappe av Norseman går opp hit.  Gaustatoppen er blitt et symbol for folkehelsen. Men i en stille stund kan Jon Ingebretsen tenke; hva har triathlon med dette fjellet å gjøre ?
Som guide i Turistforeningen har han sett en ny måte å være i naturen på. Folk som vil vite nøyaktig hvor lenge en tur varer, når de er tilbake. Folk som stiller i kondromdresser og skal bruke fjellturen til trening.  
- De klager hvis vi går for sakte. Men en tur med Turistforeningen er en fellestur.

MÅL.
Selv en morgen i tung høsttåke kommer folk vandrende opp. En soldattropp er først. De MÅ helt til toppen. Lenger ned et eldre par med staver. Han peser og tviler, hun SKAL opp. Et ungt par i olabukser og joggesko spør:
- Er tåka lettere oppover?   
- Nei. Den er verre.
Nede på parkeringsplassen går en mann i ring og gumler muffins, høy etter turen. Kjørte grytidlig fra Oslo, skal nå rett tilbake. Han spør Jon:
- Har du vært oppe før?
Jon Ingebretsen ser opp mot fjellet i sitt liv.
- Jada. 

Vil du ha en gratis ukentlig oversikt over våre beste saker om mennesker, natur & miljø? Trykk her.

SLUTT