Kristine i skogen

Å dyrke sin egen (jule)mat

Jeg fikk to kopplam. For at det hele ikke skulle bli for sentimentalt, ga jeg dem navnene Pinnekjøtt og Fenalår.

DATO: 23.12.2014 / AV: Kristine Hognerud Træland

Historien om julematen starter allerede en dag i mai. «Skulle du ikke hatt noen kopplam her oppe?»
Har man tilgang til jord må man også ha sauer, skriver artisten Stefan Sundstrøm i sjølbergingsboka «Håndbok i utenforskap». Selvfølgelig måtte jeg ha noen lam her på heia.
De såkalte kopplammene er forlatte lam som gis vekk mot å slippe arbeidet ved å ta vare på dem. De som enten er nummer tre i søskenflokken og blir glemt av moren, eller som fødes av en syk sau. Mine hadde en mor som måtte avlives. De er gratis, men trengende. Helst skal de mates med tåteflaske flere ganger om dagen. Merarbeid for bonden, eksotisk idyll for alle andre. I jakt etter spener går de små ansiktene amok i jakkeermer og jakkeåpninger. Varm hud er selvfølgelig mer spennende enn plastflasker.

Kopplammene kommer om våren og slaktes om høsten. På denne korte tiden trenger man verken fjøs, låve eller vinterfôr. Bare tid til å mate de. Da jeg fikk tilbudet en dag i våres puttet jeg derfor to stykk i en kurv og kjørte de med meg hjem til hytta på atv’en. De fikk et mini sauehus laget av paller og bølgeblikk. Så skaffet jeg en sekk med melkepulver, en saltslikkesten, og en bøtte med sutter så de kunne drikke på egen hånd. Det var det, saue-kit’et for nybegynnere. Og for at det hele ikke skulle bli for sentimentalt, ga jeg dem navnene Pinnekjøtt og Fenalår. 

Nordmenn gidder ikke lenger dyrke sin egen mat, sier vi i dag. Som om det var et spørsmål om arbeid, eller om tid. Det kan umulig være sant. Kanskje er det ingen som bruker så mye tid i hagen som nettopp nordmenn. Vi graver og luker, kjører trillebår og kjøper hansker på søndagsåpne hagesentre. Tiden er der tydeligvis, men vi velger å bruke den på roser, fremfor på poteter og løk. På samme måte som at vi innen husdyrhold heller bruker tid på hund, katt og kaniner, fremfor sau eller griser i bakgården.

Det er ingen sauer som trenger tur hver dag. De skal ikke engang læres til å sitte, de bare er der, klipper gress, gjødsler og blir til mat mens de jobber. Der hunder og katter får mat i skåler, får kopplammene melkepulver i en bøtte. Å dyrke poteter er mye enklere enn å dyrke roser. Å holde kopplam til høstens fårikål er også utvilsomt enklere enn å skaffe seg en hund. Handler det kun om det unyttiges status i en fortsatt nyrik mentalitet, eller synes vi mat er ekkelt?

Jeg ser på mine nye venner og tenker på fårikål, lammelår, rullepølse og blodpannekake. På røkte innmatspølser, leverkake og smalahove. Så tenker jeg på skinnfellene jeg vil lage, og legge i bilen, eller ha på kjøkkenet. Noen ganger tar jeg meg selv i å være redd for at reven skal få tak på dem, selv om jeg gradvis begynner å skjønne at det virkelige rovdyret her er meg selv.

De første sommerdagene hviler jeg sammen med lammene i solen. Vi slår oss ned ved bekken, deler noen lakrisaktige bjørkeblader. Jeg sovner i gresset og de sovner oppå meg. Jeg kjenner de små hjertene og hører den lille pusten som glir over i søvnmodus. Lurer på om dette er et vennskap eller hva det er. Den lille jungelen jeg gjerdet inne er snart spist opp så jeg åpner gjerdet og lar de gå fritt resten av sommeren. De er altfor klengete til å stikke av. Flere ganger jager jeg de ut av hytta. Enda flere ganger jager jeg de ut av kjøkkenhagen. De liker mine ting.

Jeg forsøker å se på lammene som en naturlig forlengelse av kjøkkenhagen. Der er kålen, der er fåret. Navnene deres skal minne meg om hvorfor jeg har de, men også lære meg om hva disse matordene betyr. Som en praktisk-filosofisk undersøkelse av begrepet kjøtt. Hvis det ikke går som planlagt, lover jeg meg selv å bli vegetarianer slik som for noen år tilbake. Idealet er å vite hva jeg spiser, klarer jeg ikke med åpne øyne å svelge virkeligheten må den heller endres. Jeg kunne jo alltids bygd et fjøs, latt de leve, kanskje reist til Italia og samlet oppskrifter på jordgravet saueost. 

Plan B viser seg å ikke bli nødvendig. Etter hvert blir jeg lei av å kjefte på de, dra de ut av peisen, rope ting de ikke får lov til. De har hostet siden før de kom hit, og hostingen fortsetter til tross for både forkjølelsesmedisin og ormekur. Det begynner å bli kaldt, vått, og stadig mindre idyllisk med to forkjølede sauer som står utenfor og vil inn.

Noen ganger synes jeg snørret og bakteriene gjør dem uappetittlige. Så må jeg minne meg selv på at også poteter og salatblader får sykdommer. Det er sånn det er i virkeligheten. Ren mat betyr også skitten mat. Sauer som hoster, poteter med skurv, egg med bæsj og grønnsaker med snegler på. Hvorfor skulle man ellers brukt så mye medisin og kjemikalier i produksjonen av mat? Slik sett er det kanskje mindre forpliktende med roser. Og utvilsomt enklere med ferdig emballerte produkter. De sier at det vi ikke vet har vi ikke vondt av.

«Har du lyst på noen grisehoder?»
Jeg elsker å bo på landet. Folk bare kommer til deg med ting som gresskar og bacon. Eller ringer og spør om du vil ha grisehoder. Det skjedde aldri i byen. Selvfølgelig vil jeg ha grisehoder, er det ikke det som er hodesylte? Jeg har aldri tatt i et grisehode før og blir nesten flau når jeg oppdager at tre grisehoder er det samme som 24 kg med kjøtt. Jeg får de ikke opp i gryta og må sage av nesene med håndsag. Tre dager etterpå har jeg så mye sylte at jeg må kjøre til Kristiansand og låne fryseboks

Å dyrke sin egen mat er å gjennomskue shoppingverdenens karrighet. Små begre blir plutselig ikke annet enn smuler fra de rikes bord. Kanskje er det billig. Men som med de ubrukelige hagevekstene; er det de billige produktene som gjør oss rike?

Nå henger lammene i taket. En lokal slakter skjøt de med gevær og viste meg hvordan de snittes opp og vommes. På grunn av forkjølelsen ble innmaten for sikkerhets skyld kastet. Kanskje var tretti kilo saltkjøtt allerede i meste laget å håndtere, for en nybegynner uten strøm og fryseboks. I år blir det i alle fall hjemmeprodusert Pinnekjøtt til jul. Og til påske er kanskje Fenalårene klare.

SLUTT