Leirbålet

Vi må ikke glemme skogen!

Fjellet kan være nådeløst, men i skogen finner jeg alltid trygghet. Men jeg vil ikke rangere skogen eller fjellet opp mot hverandre. Jeg sier bare: Vi må ikke glemme skogen.

DATO: 31.05.2015 / AV: Sven Richard Møller / FOTO: Jørn H. Moen

Under en fire dagers vandring i Agder-skogene gikk det opp for meg at jeg i mange år hadde tatt skogen for gitt.
Når jeg hører at mennesker skal ut i naturen er det ofte snakk om fjellet og langstrakte vidder. Jeg leser om de samme fjellene og de samme viddene i ulike medier. Jeg skal ikke si at skogen aldri blir nevnt, men inntrykket mitt er at det er fjellet med tilhørende vidder som dominerer. De senere årene har da også fjellet tatt større og større plass i mitt friluftsliv. 
Jeg vet ikke helt når eller hvor friluftslivet mitt startet. Var det når jeg satt i bæremeis på korte skogsturer, var det når jeg som seksåring satt med fiskestanga og ventet på at småørretten skulle bøye stangtuppen, var det da jeg som åtteåring høyt og stolt proklamerte ”nå stikker jeg på skauen og jakter!” med min egen pil og bue, eller var det min første overnatting i skogen som ti-elleve åring uten voksne tilstede? Jeg vet ikke, og det spiller heller ingen rolle.

Det jeg kan si er at det var skogen som var rammen og arenaen for starten av friluftslivet mitt. Det var skogen som dannet rammen når jeg fisket, det var i skogen jeg hadde mine utenetter, det var i skogen jeg jaktet og det var i skogen jeg gang på gang sovnet og våknet til fyrrig orreleik. Erfaringer, opplevelser og minner jeg aldri ville vært foruten, og det var i skogen alt ble til.  

Om det skulle være slik at fjellet er, eller fortoner seg, mer forlokkende enn skogen, hvorfor er det da slik? Det jeg ofte får høre er at fjellet har elementer av storslagen utsikt og ro, samt noe mektig ved seg. Enkelte tilfredsstiller også mestringsfølelsen sin ved å bestige fjelltopper av ulik karakter. 

Utstikt
Om storslagen utsikt er å kunne se langt uten hindringer i synsfeltet må jeg medgi at fjellet i så måte er skogen overlegent. Selv om du vil finne dine steder i skogen hvor du kan skimte tjern og vann blinke blant skogkledde åser som strekker seg så langt øyet kan se.
Med begrepet utsikt følger det gjerne også et adjektiv som avgjør om utsikten er god eller dårlig, men hva gjør den egentlig til god eller dårlig? Hva er god utsikt?
Om utsikt skulle være det du faktisk ser så står ikke skogen tilbake for fjellet på noen måte. Husk at det er gjerne de små tingene som gjør seg gjeldende i skogen. Det gjelder bare å se dem. Om det er knopper og skudd som spretter på trærne en tidlig vår, et yrende fugleliv, flittige maur som aldri blir ferdige med arbeidet, en bever som plasker i vannet med halen der du går langs vannkanten, en ”bjeffende” rådyrbukk i brunst eller en rekke sportegn av skogens dyr. Det er en konstant aktivitet blant innbyggerne i skogen. Du må bare ta deg tid til å se og lytte. Det var noen som sa til meg en gang at skogen er så død og kjedelig. Jeg kan ikke tenke meg noe sted hvor det er mer liv enn i skogen.

Ro.
Ro er gjerne sentralt i forbindelse med menneskers opplevelser i fjellet. Nå som jeg akkurat har omtalt skogen som et sted med yrende liv ville det kanskje være å skyte seg selv i foten om jeg deretter trekker frem roen man opplever i skogen. Jeg synes ikke det. Skogen har det meste, også ro. Det er kanskje fordi skogen er tålmodig. Det er heller ikke uten grunn at en av de første barnesangene man lærer ”jeg gikk en tur på stien” har med seg det å søke skogens ro i første setning.
Om du ligger i lyngen med blå lepper mens du spiser blåbær fra strå, prøver deg på ørreten i et skogsvann når solen forsvinner bak tretoppene og farger himmelen rød, eller om du midtvinters ligger blant snøtunge bartrær mens du kjenner varmen fra tyribålet under en stjerneklar himmel, da er det for meg nettopp roen som er fremtredende.

Mektig.
Alle de små tingene skaper sammen det som utgjør livet i skogen. Slik sett er dette ganske mektig i seg selv. Og den roen du kan oppleve ved tyribålet en kald vinterkveld er også mektig. En stor ro er mektig. Også i form av spesielle opplevelser eller i møte med store eller små dyr kan du få følelsen av å ha tatt del i noe stort eller mektig. Uansett gjør det noe med sjelen og hodet ditt. Skogen er tålmodig. Vi må prøve å være det vi også. 

Fjellet kan være nådeløst, men i skogen finner jeg alltid trygghet.  
Men jeg vil ikke rangere skogen eller fjellet opp mot hverandre. Det finnes intet motsetningsforhold.
Vi må bare ikke glemme skogen. Den er gjerne like i nærheten.

SLUTT