Fra boka "Friluftsliv"

Ullfiberens umistelige kvaliteter

Ullfiber er rett og slett uerstattelig som materiale i klærne nærmest kroppen, når vi er i bevegelse i kjølig vær over tid.

DATO: 08.02.2017 / AV: Nils Faarlund

Jeg vil åpne med en solskinnshistorie om hvor viktig det er å kjempe for det vi har kjært. I Norge har vi et imponerende utvalg av trøyer og under-, vinter- og langbukser i ren ull. Det er vi alene om i Europa – og det er ikke Adam Smiths usynlige hånd som har sørget for det … Før 1961 hadde vi bare bomullsundertøy til friluftslivbruk. Det året lanserte Helly Hansen et undertøysett i syntetfiberpels. De henvendte seg til å begynne med til folk som drev kroppsarbeid. Trøyen med den karakteristiske blåfargen og den hvite HH-logoen solgte særlig godt blant skogsarbeidere i Sverige. Svensk ungdom som drev friluftsliv i skogen, og politisk radikale, som det var mange av på denne tiden, likte det røffe og spartanske plagget og gjorde det til et signalplagg i ungdomskulturen.
Mot slutten av 1960-årene begynte det kjente regntøyfirmaet fra Moss å rette markedsføringen mot friluftslivsinteresserte i Norge. Som en toneangivende rådgiver for friluftsliv i fjellet var jeg ikke villig til å la reklamepåstandene om at syntetfiberpels var «varm som ull og mange ganger sterkere», bli hamret inn som en sannhet. Jeg så på dette fremstøtet som en trussel om at den uerstattelige naturfiberen ull skulle bli fortrengt av den kunstige fiberen fra oljeindustrien.
Jeg lyktes å komme til i «Forbrukerrapporten» med en påvisning av at ingen av påstandene holdt stikk:

* Når man blir våt av svette i syntetfiberpels, kleber vannet seg til utsiden av de vanntette fibrene. Må man av ulike grunner holde seg i ro, fordamper selv en person som fryser, svetten fra de våte fibrene som er i kontakt med kroppen. Denne raske fordampningen gjør at man fryser jammerlig. Ull har den sjeldne evnen at fibrene suger opp fuktighet. Selv når den er gjennomvåt, beholder den en tredjedel av isolasjonsevnen. Det blir brukt mot ull at den tørker så langsomt. Ja, det er det som gjør at den ikke stjeler så mye kroppsvarme per tidsenhet og dermed er uerstattelig i naturvennlig friluftsliv.

* Syntetfiberpels er ikke mange ganger sterkere enn ull, ettersom slike fibre er svært brennbare – i alle fall sammenlignet med ull som er flammehemmende fra naturens side. Selv om syntetfiberpelsen er slitesterk, vil den etter hvert legge seg flat under ryggsekken, ryggsekkremmer m.m., slik at isolasjonsevnen taper seg fordi plagget inneholder mindre isolerende luft.

Siden den internasjonalt kjente fysiologen Kaare Rodahl sto bak dokumentasjonen av syntetfiberklærnes fortreffelighet, tok det svært lang tid før internasjonale eksperter var villige til å stille seg bak min klage. Det skulle ta fjorten år før Forbrukerombudet fradømte Helly Hansen retten til å bruke reklamepåstandene sine. I mellomtiden hadde det kommet et nytt syntetfiberundertøy på markedet. Det ble markedsført som plagg som holder deg tørr ved at det leder bort svetten. Denne påstanden ble brukt for alt den var verdt, igjen med henvisning til at ullplagg blir tunge av svette og tørker så langsomt. Disse polypropylenplaggene ble selvsagt også anbefalt som det ideelle undertøyet, med kunstfiberpelsen som erstatning for en «tung» ullgenser. Salget av «supertrøyene», som de het på folkemunne, gikk strykende fordi de var ideelle til svettedrivende vinteridretter og dermed fikk mye publisitet.

Men hva var det å utsette på dette undertøyet som var så populært de første tiårene? Akkurat som syntetfiberpelsen var polypropylenundertøyet oljebasert. Det representerte dermed også et søppelproblem. Samtidig utgjorde det en ny trussel mot ullundertøyet. I denne situasjonen fikk jeg hjelp av et ledende, norsk tekstilkonsulentfirma til å peke på hvorfor kronargumentet om at det «supre» undertøyet tryllet bort svette, var uheldig til friluftslivsbruk. Svette er jo ikke en plage vi er belemret med. Det er en effektiv måte vi kvitter oss med varmeoverskudd på. Klær som leder bort svetten, snyter oss for avkjøling, og kroppstemperaturen stiger. På en dagstur lider vi ikke under at vi går med «feber», men på langvarige ferder får vi den samme virkningen som ved langvarig sykdom. Vi blir slappe. En annen sak ble etter hvert kjent: Polypropylenundertøy må vaskes etter bruk, ellers lukter det svært ubehagelig. Det er upraktisk vinterstid, når tilgang på både vann og tørkemuligheter er alvorlig begrenset. Igjen viser ullen sin fortreffelighet. Vi kan til og med bruke ullundertøy med ullfettet i behold i ukevis, uten vond lukt. Ullfettet, også kalt lanolin, er det som gjør at sauen ikke blir våt. Sammen med svette gir det såpe!

Virkningen av folkeopplysning gjennom en mer og mer utbredt vegledning i friluftsliv, nye medier og etter hvert også sosiale medier har gjort sitt til at ullundertøyet ikke bare har overlevd i konkurransen med siste mote fra den kapitalsterke syntetfiberbransjen, men også har blitt den foretrukne løsningen. Ikke bare til bruk i friluftslivet, men også i arbeid, til militært bruk, i skolen og i fritid i sin alminnelighet. I Norge i dag kan vi velge mellom alt fra tykke, ribbestrikkede plagg til tynn og lekker bekledning i alle regnbuens farger. Det finnes også ullklær i fiberpels- og nettingutførelse. I Alpene og i andre land med kjølig værlag begynner det nå også så smått å skje en omstilling når det gjelder holdningen til ull. Min forklaring på at omstillingen utenlands går så tregt, er at de mangler vår friluftslivstradisjon og dermed røster som taler naturfibrenes sak.

(Fortsetter under annonsen)

Denne solskinnshistorien om hvordan ullen har overlevd fremstøtene fra produsenter av syntetiske tekstiler med den kapitalsterke petrokjemien i ryggen, forteller oss om ullens umistelige kvaliteter. Ullfiber er rett og slett uerstattelig som materiale i de klærne vi har nærmest kroppen, når vi er i bevegelse i kjølig vær over tid: Ubehandlet ull beholder en tredjedel av isolasjonsevnen i bortimot klissvåt tilstand, gir ikke drivhusfølelse når vi har for mye klær på, og er behagelig mot huden. De kroppsnære plaggene er for ordens skyld følgende: lue, votter, strømper, undertrøye og lange underbukser.

Når det er kaldt, trenger vi flere lag, som også med fordel kan være av ull: skjorte, genser og bukser. Selv om nikkers har falt i unåde blant urbanistene, er de overlegne i bratt lende og kalde strøk. Posen under knærne gir fritt kneløft, som ikke bare er hensiktsmessig når det er bratt. I kaldt vær er det viktig at en bukse ikke strammer over knærne, ettersom det går utover den isolerende evnen på stedene der vi er mest utsatt. En ullnikkers gir oss ikke bare god isolasjon over knærne, men også over lårene. Stoffet er vevet slik at det er fast, glatt og vindtett. Denne vevemetoden er vanlig i ridebukser og går under betegnelsen gabardin. Vi kjenner igjen slike stoffer på at de er diagonalvevd. Til nikkers hører også strømper, fortrinnsvis lange nok til å rekke over knærne, slik at vi får et sammenhengende, isolerende lag fra hoftene og ned til støvlene. Moten med lange bukser av typen skallbekledning gir ikke mer isolasjon enn en vindbukse. Det er den altfor lite påaktede grunnen til at folk fryser om vinteren. Dagens vintermote gjør at folk er overdressed med dunjakke på overkroppen. Det gir gutta en imponerende cowboyskikkelse, men det innbyr ikke til å være undervegs.

Da konkurransen fra kunstfiberbransjen begynte å spisse seg til i 1950-årene, ble de store leverandørene av ull, anført av Australia og New Zealand, enige om å innføre et kvalitetsmerke for 100 prosent ren, ny ull. 
Vi gjør klokt i å se etter Woolmark når vi skal kjøpe ulltøy, men vi bør også akte på at mange saueraser har både underull og dekkhår. Det er de langfibrede dekkhårene som gir oss de mest slitesterke ullplaggene. Ikke minst bør vi akte på at det er tilbydere i dagens klesmarked som sjonglerer med ordet ull og blander inn syntetfiber av ulike slag og mengde. Det sparer de penger på, mens plagget med innblanding mister noe av kvaliteten til ren ull. I markedsføringen av klær som består av fiberblandinger, heter det gjerne at syntetfiber forsterker plagget – for eksempel sokker. Det stemmer for så vidt. Syntetfibrene holder lenge, men ullen blir «barbert» bort av de skarpe syntetfibertrådene. Dermed går isolasjonen tapt.

Den mest utbredte formen for bearbeiding av ull er å fjerne ullfettet. Dermed mister vi den innebygde selvrensende effekten som sauen nyter godt av. En mye brukt behandling er Superwash. Hensikten er å gjøre det mulig å vaske ullklær i vaskemaskin uten at de blir en størrelse eller to mindre. Denne besynderligheten kommer av at ullfibrene har skjell som ligner mønsteret på en grankongle, en egenskap som gjør at fibrene filtrer seg sammen når de gnis mot hverandre, og at ubehandlede klesplagg dermed kan krympe i vask. Ull merket med Superwash er behandlet i syrebad, eller gitt et overtrekk av langkjedede, syntetiske forbindelser, gjerne en polymer som nylon, for å fjerne skjellene. Slik behandling endrer ullens kvalitet og kan gi allergiske reaksjoner hos den som har på seg plagget. Ubehandlet ull har en nyttig egenskap som har vært mye brukt til å gjøre jakker og bukser vindtette. På norsk kaller vi tovet ullstoff for vadmel. I tysktalende land heter det Loden, som den dag i dag er stasplagg for dem som ferdes i skogen i all slags vær i arbeidstiden, så vel som for dem som driver jakt og fiske i fritiden.

Som med alt annet i livet er valg av fiber til det kleslaget vi har nærmest kroppen, et verdivalg. Våre valg avhenger av hva som teller mest for oss – også kalt prioritering. Er det viktigst for oss at det kroppsnære plagget er behagelig, lett, funksjonelt, slitesterkt, rimelig, moteriktig, isolerende, kortreist, tilvirket på en måte som gir gode vilkår for arbeidsfolk, og/eller har et beskjedent, økologisk fotavtrykk – altså er naturvennlig? Vi skjønner at valget vi tar, får følger på kort og lang sikt for oss som bruker klærne, men også for samfunnet rundt oss – og for fri natur. Prioriterer vi at et plagg skal være lett, slitesterkt og rimelig, er både naturfiberen bomull og kunstfibre av forskjellige slag aktuelle løsninger. Når vi kjenner fibrenes begrensninger, kan vi innrette bruken deretter.
Men det er viktig at vi ikke kjøper katta i sekken. Det blir lett til at vi ser oss blinde på en egenskap eller to og gjør et kjøp som får uante følger. I dag har vi kunnskap nok til å se hvilke konsekvenser vi utløser med våre kjøp. I praksis viser det seg imidlertid ofte at vi trenger en påminnelse, en varedeklarasjon, slik vi for eksempel lenge har fått når det gjelder maten vi kjøper. Kjøper vi en pakke potetlefser, får vi informasjon om alt fra kaloriinnhold til kjemiske tilsetningsstoffer og hvilken gård potetene kommer fra. Det er på tide at vi får varedeklarasjoner på klær også! Det er vel også på tide at vi slutter med å kjøpe klær i butikker hvor ekspeditøren ikke kan gi oss de aktuelle opplysningene, eller ikke kan vise til en katalog med dekkende informasjon. Mens vi venter på et påbud om varedeklarasjoner, må vi leve med det problemet at vi ikke har egne butikker for friluftsliv. Vi er henvist til å gå i sportsforretninger, som jo er idrettsutstyrets tempel, med «raskere, høyere og sterkere» som alle tings mål og mening. Ett valg står dog fortsatt åpent. Vi kan oppsøke håndverkere som holder på kunsten å fremskaffe og tilvirke funksjonelle klær på en naturvennlig måte. Er vi på reise i land der håndverk fortsatt er høyt vurdert, bør vi benytte anledningen til å gjøre skreddersydde innkjøp. Ellers er det mye å finne med tålmodig søk på nettet.

Utdrag fra kapittelet "Valg og bruk av klær og fottøy". Gjengitt med tillatelse fra forlaget og forfatteren. 

SLUTT