Eventyr

Om Askeladden – den gåtefulle mønstertenkeren

For Per og Pål kunne det se ut som om Espen Askeladd bare rotet i asken. Hva med oss?
Har vi forstått Askeladdens geni?

DATO: 14.11.2017 / AV: Nils Faarlund

Modernitetens regeltenkning løser problemer, men fører til kriser. Askeladden er et forbilledlig eksempel på ’mønsterpraksis’ for å hamle opp med virkelighetens gåter. Ut-dannelsens abstrakte kunnskap strekker ikke til for denne kunsten. Til slik mesterlighet kommer vi bare med dannelse i Askeladdens skole.

Bål: Ved som brenner – oksidasjon av organiske forbindelser fra biomasse-ressurser.
Sier Per og Pål.
Stråling – i det synlige og infrarøde området av spekteret.
Føyer modernitetens naturvitende til.

Vi lever i Per-og-Pål-tider, må vite.
Og kunnskap er makt. Og makten ser ikke skogen for bare trær.
I modernitetens tenkning er trær ikke annet enn en res-surs (ting-kilde…).

Men hva ville unge Espen med tilnavnet Askeladd ha å fortelle om bålet, mon tro? Det er det ikke lett å svare på. For Askeladder vokser ikke på trær – i alle fall ikke i tider med monokultur av gran og storflatehogst...
Askeladder vokste vel ikke på trær før heller. Men de vokste opp med trær – unge trær, gamle trær, tørre trær, vindfall, stubber og kvist og kvas. Den tiden tror jeg forresten at det var flere Askeladder også. Det hadde noe med oppdragelsen å gjøre – dannelsen. Eller folkeskikk som det heter i norske dialekter den dag i dag.

Bålet, ville vel Espens bestemor og bestefar si, gir ikke bare lys og varme. Det står også for et ritual. Bålet er symbol for menneskelig glød, og for muligheten til å grunne på det uutgrunnelige. For Per og Pål kunne det se ut som om Espen bare rotet i asken. Det viste seg at Per og Pål skuet hunden på hårene. Og vi, har vi fått med oss budskapet?

Dessverre for oss brydde ikke eventyrfortellerne seg med å pensle ut den kyndigheten som bålet krever. Den tid, da våre formødre og forfedre tok folkediktningen i bruk som ’bibliotek’ for å holde "hoveddragene i nationens skapende evne“ i hevd (Moltke Moe om eventyrene), kjente gammel og ung bålet.
Kjennskapen til bålet – til forskjell fra abstrakt kunnskap – var selvfølgelig for tradisjonsbærerne. De samlet seg derfor helt og fullt om å dramatisere historiene. Det gjaldt å få frem at for å løse gåter, kreves det årvåkenhet, innlevelsesevne, kyndighet og kløkt – evne til mønstergjenkjennende tenkning.

Per og Påls målstyrte kjekkaseri med tro på rå kraft og mangel på vørdnad strekker ikke til i sannhetens øyeblikk, i møte med virkelighetens gordiske knuter. Nei, i kunnskap-er-makt-kultur er ikke kjennskapen til bål noen selvfølgelighet – i en kunnskap-er-overmakt-kultur, der vi med en kjettersk plagiering av Michelangelos skapergest setter i gang produksjonen av både lys og varme med et enkelt fingerpek mot bryterne…

Fordi Per-og-Pål-leserne av folkeeventyrene blir revet med i thrillerne om troll og prinsesser, får de ikke tak i mangfoldet av kyndighet som utgjøt forutsetningene for at Askeladden skal lykkes. Med karakteristisk rastløshet og manglende fornemmelse for det uanselige, for det store i det små, synes det for dem som om det er bare flaks som gjør at Espen snubler over løsningene. Det kommer jo an på øynene som ser. Det kommer an på ’paradigmet’, eller tankemønsteret som vi sier på norsk.
(fortsetter under bildet )

Kanskje vi må hente impulser fra forskningen om den abstrakte og logisk stringente tenkemåtens mest ytterliggående fremstøt for å komme på løsningen av den egentlige gåten om hvordan man danner Askeladder. Filosofiprofessoren Hubert Dreyfus ved Universitetet i Berkeley kom i 1972 og 1992 i de veldokumenterte bøkene om What Computers can’t do/… still can’t do med en fundamental kritikk av informatikkens energiske fremstøt mot “mekanisk kreativitet“. En maskin er begrenset av rekkevidden av reglene. Skapende evne er av vesen ikke regelbundet. Den vokser ut av erfaring fra fordypning i den sanselige verden, beriket med verdiorientering.

Kanskje hadde den tsjekkiske presidenten Vaclav Havel orientert seg om situasjonen ved forskningsfronten for "kreative" datamaskiner. Eller kanskje det var kunstneren og politikerens kulturelle erfaringsbakgrunn og intuisjon som gjorde at han sa; "vi trenger radikalt å forandre menneskets holdning overfor verden“. I sin tale til Den økonomiske Verdenskongressen i Davos vinteren 1998 konkluderer han med at:

”Vi trenger å frigjøre oss fra den hovmodige forestillingen om at verden bare er en rebus som det gjelder å løse, en maskin som man bare trenger å finne en bruksanvisning til – at verden bare er en samling informasjoner som kan puttes i en datamaskin i det håp at det før eller senere kommer ut en universell løsning”.

Dikteren vegleder oss i forståelsen av det umistelige budskapet fra tider da kjennskapen til bålet var en selvfølgelig veg til opplysning uten hovmod. Såpeoperaene om troll og prinsesser, Askeladden og de gode hjelperne, handler jo om hva som skjer, når vi går i den fellen å tro at verden møter oss med ”problemer”. Og at for all problemløsning finnes det ”bruksanvisninger” som er virksomme uten ulykksalige følger. Natur og kultur møter oss med gåter. Gåter er som gordiske knuter – man løser dem ikke med knivskarphet. Den som gir seg i kast med gåter, trenger skapende evner.

Vegen ut fra det uføret som modernitetens regeltenking har ført oss ut i, unnslipper vi ikke med den tenkemåten som førte oss ut i våre globale kriser, advarer Albert Einstein – den dag i dag den første blant likemenn i den naturvitenskapelige tenkemåte. Til et liv i lage kommer vi bare med skapende evner som renner av erfaringens røtter. Og er-faring har med fare, med å fare/å ferdes å gjøre. Når vi ferdes i skogen, blir vi kjent med dem som bor der – med dem som hører hjemme der. Vi utvikler ferd-igheter  som er-faringen forlanger av oss.
Vi fomler og famler oss til kjennskap. Da er det godt å ha gode hjelpere – bestemor- og bestefar-generasjoner – som selv har fomlet og famlet som barn, som foreldre, som har fomlet seg til mesterlighet. Ved å søke kyndig vegledning i den lange rekken av slektsledd i Askeladd-tradisjonen kommer den livsviktige tryggheten som følger fortroligheten med at Naturen er kulturens hjem. For fri natur går aldri ut på dato!

Å er-fare er som ordet sier, også forbundet med fare. Men fare er ikke farlig for den som farer vár-lig; for den som er vár, blir vár, når fri natur viser sine iboende krefter. Med erfaring følger ferdighet, handlekraft og skjønn – en evne til å skjelne som renner av kjennskap og vennskap. Mens kunnskapen er verdi-løs – deskriptiv – ut fra kravet om objektivitet og tilskuer-mentalitet, har kjennskap kjøl og ror – verdiorientering. Fordi kjennskap fører til vennskap, er kjennskap verdi-full. Vennskap forplikter!

Askeladd-skolen gikk altså ut på læring i møte med de gode hjelperne – jf. eventyrenes henvisning til hjemlig kultur (symbolisert i møtet med den gamle kjæringa) og fri natur (symbolisert med møtet med reven og bjørnen). Slik fikk Askeladden sin dannelse, ikke bare  ut-dannelse.
Skusler vi bort våre talenter til å bli vár, til å undres, til å fomle og famle oss til ferdighet, skjønn og handlekraft, ender vi som ”merkaløypefolk”. I et land som stiger frem, kan vi også bli fristet til å misbruke fare som rusmiddel. Tiden er kommet til å prege folkeskikken ved å søke muligheten til å er-fare i tråd med nobelprisvinneren Konrad Lorenz påminnelse om at ”Naturen er umiddelbart forståelig” og Albert Einsteins tydeliggjøring om at

Til naturens hemmeligheter kommer vi ikke med logikkens hjelp. Dit kommer vi bare med den erfaring som vi gjør med innlevelse og tolker med intuisjon.

Fordi den frie natur aldri blir gammeldags, kan vi med Askeladdens ’mønsterpraksis’ som forbilde, gi våre bidrag til felles-skap for liv-i-lage-verdiene: Levendegjøring av menneskeverd og naturverd til endring – med mestringsglede (!)

SLUTT