#Norgesferie 10

Sikkilsdalen - det gamle Jotunheimen

HVOR: Sikkilsdalen i Oppland. HVORFOR: Kontrastene mellom frodige dalføre - med setre, beitevoller og fjellvann - og tindene i Jotunheimen.

DATO: 02.07.2014 / AV: Einar Stamnes

På biltur nordover over Valdresflya går trafikken tett sommerstid. Jotunheimen rykker nært innpå: Tindene mellom Bygdin og Gjende ruver nesten truende i vest. Alt dette er fint og vakkert og vel og bra, men det er like øst for selve Jotunheimen at jeg har mitt favorittområde. Her ligger det en perlerad av dalfører: Heimdalen, Sikkilsdalen og Griningsdalen. For meg er det perspektivet som gjør områdene øst for Jotunheimen så attraktive: Kontrastene mellom de frodige dalførene og Jotunheimtinder som et ruvende bakteppe. Det noe brutale preget som høyfjellet ofte får når man kommer nært innpå er borte. Utsynet erstattes av en tinderad farget i nyanser av blå fjell og hvite breer.

Min personlige fjellperle er Sikkilsdalen. Her kommer du med bil fra Gudbrandsdalen og Skåbu eller til fots østover fra Maurvangen. På 1030 meter over havet ligger fjellstua Sikkilsdalsseter, opprinnelig ble det drevet gårdsdrift her oppe.
Dette er seteridyll og gammel fjellromantikk på sitt beste: De særpregede rødmalte tømmerhusene ligger sammen som et idyllisk tun med seterenger og bjørkeskog.
Sikkilsdalen er det gamle Jotunheimen. Her er det ingen hast. Noen fotturister finner veien hit om sommeren, noen går fra DNT-hytter i Huldreheimen, de fleste på vei inn til Gjende.

Alene over eggen.
Men Sikkilsdalen har det meste man kan ønske av en Jotunheimtur: høyfjell, bratte stup, vide utsyn, kombinert med en rik fjellflora, frodig fjellskog og fine fiskevann. I tillegg kommer den fjellstemningen som jeg bare finner der det ikke er altfor mange folk. Så blir det desto triveligere å slå av en prat med de man skulle støte på.  Jeg må innrømme at jeg var litt i tvil om jeg ville gjøre noe for å hausse opp en slik stille idyll, men her er plass nok. Det er aldri overfylt på Sikkilsdalsseter, en veldig stemningsfull og tradisjonsrik fjellstue. Det er nå tredje generasjon som driver stedet. Her sitter historien i de gamle tømmerveggene. 
Veien over eggen opp til Sikkilsdalshøa (1778 moh) er et godt alternativ til Besseggen, og folk er det sjelden jeg treffer. På vei opp fra Sikkilsdalseter går turen opp gjennom bratte og frodige bjørkelier og åpne enger. Her oppunder det ruvende Sikkilsdalshornet er visstnok det stedet i landet hvor skogen kryper høyest; nesten opp til 1300 meter.

Den første delen av turen går i et typisk rolig og frodig fjellandskap, de høye tindene i Jotunheimen synes ikke nede fra dalen. Fjellfloraen er rik, med intenst blått fra snøsøte og bergveronika til lyse, hvite blomsterskyer av bergfrue i flågene oppunder Hornet. Vel oppe over skogen flater terrenget ut forbi det idylliske Skåltjønnet, med sine ørretrugger. Så begynner stigningen opp mot selve Sikkilsdalshøa. På brekket vest for Sikkilsdalshornet, før man kommer opp til selve Høa, eksploderer utsikten.
Et stup på 500 meter rett ned, fjellet har faktisk et overheng over de bratte rasliene. Langt der nede blinker Sikkilsdalsvatna, omringet av intens grønne lier. Og bak det hele ligger hele Østjotunheimen: Rasletind, Tjørnholstind, Gjende som skjærer seg dypt innover, Memurutinder, Besshø i all sin velde, den utilnærmelige Nautgardstind og Glittertind med den hvite kappa. Utsynet favner fra furuskog og setervoller i Sjodalen til Galdhøpiggen i vest.

Og snur jeg blikket mot øst ligger hele Rondane der med sine blå og oftest snøfrie fjell.
Sikkilsdalen har det meste av det jeg krever av fjellivet på sommeren. Tar du turen en godværsdag, kan det nok hende du sier deg enig.

SLUTT