Nordmarka

I morgen kommer jeg tilbake

DATO: 04.02.2016 / AV: Joanna Kavenna (oversatt av Åse Gunleiksrud) / FOTO: Anders Aakre

Stedet er Oslo, Nordmarka, den store skogen som begynner ved bygrensen og strekker seg milevis, helt mot de store fjellkjedene i innlandet. Landskapet er fargeløst, tynget av snø; du husker knapt lukten av gress. Lufta er så kald at det gjør vondt når du puster. Dette burde tynge deg, men du føler deg tvert om intenst tilstede, hyper-oppmerksom på de mest elementære livsfunksjoner. Den dypblå himmelen er som et maleri som bare fortsetter og fortsetter, drømmeaktig, mystisk. Langt der nede ligger Oslofjorden glitrende mellom trærne. Stillheten forsterker alle lyder: snøen som dumper ned fra grenene, skiene som sklir på det frosne underlaget. Du går egentlig ikke, sklir ikke heller, du beveger deg rykkvis, som en figur i et gammelt klokketårn, i en bortglemt bayersk by. Du har nesten gått deg vill, for alle løypene ser like ut, og det virker uansett absurd å skulle tviholde på ideen om mål og mening. Det er ingen andre rundt deg, skogen har slukt dem alle. Du går i timevis, alt er likt, du lurer på om du er tilbake i en svunnen tid.

Den store norske oppdageren, statsmannen og universalgeniet Fridtjof Nansen sa: “det er bedre å gå på ski og tenke på Gud, enn å gå i kirken og tenke på sport”. Opplevelsen er på samme tid vakker og grusom: et glimt kanskje, av det sublime. I romantikkens betydning av ordet. Om det ikke var så kaldt og fuktig på bakken ville du ha falt ned på kne og brutt ut i hedensk lovsang, til ære for skogens guder.

Tankene dine blir usammenhengende, de hvite flatene som et lerret for underbevisstheten, du beveger deg i transe, som en pasifistisk berserker. Etter timer, år og storslagne epoker stanser du endelig. Himmelen er rosa, en sølvmåne er i ferd med å stige opp. Du ser i kryss av bare utmattelse, men likevel vet du med deg selv – i morgen kommer jeg tilbake. 

Teksten ble opprinnelig skrevet for magasinet Intelligent Life. Oversatt av Åse Gunleiksrud, med tillatelse fra Joanna Kavenna. 

SLUTT