"Problembarna" i skogen

La barna oppdage verden!

Barn trenger bare å lære seg å lese og skrive - slik at de kan lese og skrive om det noen andre allerede har funnet ut. Eller?

DATO: 21.10.2014 / AV: Michael Stilson

”Verden vi lever i lærer oss meget mer om oss selv enn alle bøker, fordi verden byr oss motstand. Det er når mennesket kjemper med hindringer at det lærer seg selv å kjenne. Men for å nå så langt må det ha redskaper.”                                                       
Antoine de Saint-Exupéry

Det finnes mennesker som i ung alder forstår at ved å lese denne teksten, gjøre denne leksa og regne denne sida vil det gå meg godt i livet. Ved å samarbeide med klassekameratene mine om å løse denne oppgaven får jeg ferdigheter som jeg vil få nytte av når jeg er voksen.
Men ikke alle barn er slik.
Noen må faktisk være i situasjoner hvor behovet for samarbeid, for å fullføre oppgaven og for å kommunisere er helt avgjørende. Det behovet oppstår ikke alltid i klasserommet.
Og derfor har jeg valgt å ta med elevene mine ut i skogen én dag i uka. For at de skal kjenne på følelsen av at det de gjør faktisk betyr noe, også her og nå, i det virkelige liv.
Derfor har de hogd ved. De har tent bål. Og nå skulle de bygge en ovn. Så vi gikk et stykke inne i skogen bak hytta og var på jakt etter stein.
Mer spesifikt var vi på jakt etter sju steiner.
Vi skulle nemlig bygge en såkalt sjusteinsovn.

Til det måtte vi ha tre ganske store steinheller, de skulle bli selve steikeflaten, taket og bakveggen. De fire siste steinene måtte passe til hellenes størrelse slik at de kunne danne grunnmuren og sideveggene. Ved å sette disse steinene sammen ville vi få to kammer, der det ene var bålkammeret og det andre steikekammeret. I sprekkene mellom steinene måtte vi ha mose og torv, for å tette igjen og holde på varmen.

Steinene var tunge. Sidesteinene fikk de med seg, da de var mindre, men de store flate hellene var det verre med. Guttene måtte samarbeide, noe som ikke alltid er like greit.
Men i en situasjon der man er tvunget til å kommunisere kan det ofte skje små framskritt.
Veldig små framskritt.
Og blant alle ukvemsordene som haglet fram og tilbake mellom de to som bar hellen, kunne man høre små glimt av samarbeid.
- Gå litt saktere, vent litt så jeg får justert grepet, fortell meg hvordan bakken ser ut foran deg, for jeg ser ikke en dritt.
- Nå kommer det en kant, her er det røtter, pass på så du ikke snubler.

Og den steinen hadde aldri nådd hele veien ned til hytta hadde ikke guttene kommunisert. Da hadde de stått der oppe i skogen og kranglet om hvem som skulle gå foran og hvem som skulle gå bak helt inn i solnedgangen.
Men litt etter litt kom steinene på plass og det som tidligere bare var noe ubrukelig på bakken, var i ferd med å bli til noe helt nytt.
En liten pizzaovn.

Jeg har vært heldig som har en leder som tillater meg å jobbe på en måte jeg tror på. Hun gleder seg over de gode historiene og de fine opplevelsene vi tar med oss hjem fra skogen.
Og da jeg skrev den første saken til denne serien var hun en av de første som fikk lese. Jeg ville jo ikke risikere å miste jobben min.
Hun godkjente teksten, likte historien, men sa samtidig at hun ikke var helt enig i alt det jeg skrev.
Kanskje var hun mer enig med kunnskapsministeren, som uttalte på Twitter etter den aller første teksten jeg skrev på Harvest: ”Ja, inspirerende! Men litt mer usikker på læringsfilosofien bak. Alt kan ikke læres i naturen.”
Som om det er det som er poenget mitt.

LES STILSONS FØRSTE TEKST, SOM KUNNSKAPSMINISTEREN KOMMENTERTE

Jeg tror ikke vi er så uenige, verken jeg, min rektor eller kunnskapsministeren. Jeg tror bare at de som styrer skolen, i alt maset om resultater, har en tendens til å glemme at noen ganger er veien målet.

Ofte får jeg på følelsen at vi som er voksne mennesker har konstatert at verden for lengst er oppdaget.
Dermed trenger ikke barna som starter skolen nå å oppdage noe selv. De trenger bare å lære seg å lese og skrive slik at de kan lese og skrive om det som noen andre allerede har funnet ut.

Slik dreier skoledebatten seg om hvordan vi kan styrke denne typen læring. Og derfor pøses det ressurser lenger og lenger ned i trinnene for å dyrke disse såkalte grunnleggende ferdighetene.

Så glemmer vi at det er noe som kommer før alt dette. Noe som må ligge i bunn for at elevene skal kunne lære seg alt det som er så viktig at de lærer seg for å klare seg i samfunnet som voksne mennesker.
Nettopp fordi de er mennesker og ikke maskiner.

Jeg er nemlig ikke imot lesing, skriving og regning. Jeg brenner for å styrke disse ferdighetene i barna våre, jeg vet at de er avgjørende.
Men jeg tror ikke barn lærer særlig mye om de ikke er trygge i bunn. Dersom de ikke fungerer i leken, de ikke har venner, ikke klarer å samarbeide og ikke har ord til å uttrykke sine tanker og følelser. Dersom de ikke blir sett for hva de er.
Ja, man trenger å lese for å lære seg ord. Men man trenger også å være der ordene er.
Det å se ting i levende live, ta på dem, lukte og smake, det skaper nysgjerrighet. Og nysgjerrighet skaper motivasjon, fordi det oppstår et behov for å vite. 

Så når vi snakker om læringstrykk i skolen opplever jeg at det handler om å trykke et allerede etablert verdensbilde ned over hodet på ungene. 
Hvem har gitt oss rett til å oppdage verden for barna?

Vi må bygge dem sten for sten, veilede dem med omsorg og være med dem når de oppdager verden på sitt vis. For alle er vi forskjellige, og ikke alle må kunne alt det samme. Vi må hjelpe dem å få på plass en solid grunnmur først, et kammer der de kan fyre opp bålet.
Tenne gnisten og nysgjerrigheten.
Når det faller på plass, finnes det ingen begrensning for hva vi kan få til i selve steikekammeret.
Det er nemlig der læringen skjer.
Og derfor snakker jeg om rekkefølgen på ting. Vi kan nemlig ikke hoppe bukk over barndommen fordi det er så mye innhold vi må rekke før ungene skal dele ut russekort.

Vi stekte pizza i ovnen vår denne dagen. Gutta gikk ut og fant både bjørkenever, mose og torv. Så satt de lenge og så på hvordan bålet utviklet seg, hvordan steinene ble varmere og  hvordan de til slutt kunne sitte midt i skogen og steke seg pizza en helt vanlig skoledag.

Vi skal ikke glemme at det er summen av våre opplevelser som gjør oss til de vi er. Da må vi passe på slik at vi ikke snyter barna for opplevelsene.

”Alle voksne har vært barn en gang. Det er bare svært få som husker det.”                                                                                       - Antoine de Saint-Exupéry 

Harvest er gratis å lese, men tar tid å lage. Vi sier tusen takk for økonomisk støtte. Her kan du se hvordan du kan gi et bidrag

SLUTT