Naturen svikter aldri

"Jeg lovte meg selv å gjøre en innsats for friluftslivet − hvis jeg overlevde".

For å overleve i isolat på Grini, tenkte Erik Sture Larre seg ut på turer i skog og fjell.

DATO: 13.11.2014 / AV: Christian Børs Lind / FOTO: Ingrid Harboe

Ut av redslene i en enecelle på Grini kommer 6. mai 1945 en 48 kg tung kamplysten advokat og nydedikert naturverner. Han bruker de neste 69 årene på å leve opp til et løfte han ga seg selv på cella: Overlever jeg dette …
      Erik Sture Larre overlevde, og overleverte.
      Æresmedlemmet i Naturvernforbundet i Oslo og Akershus har en merittliste som viser aktivisten, organisatoren og strategen forent i én og samme person. I 2014 har både Larre og Naturvernforbundet rundet hundre år.
      Han var friluftsmann før andre verdenskrig. I Gestapos fengsel ble han også naturverner. På særegent vis illustrerer livshistorien hans hvordan naturen ikke bare har bruksverdi, men også eksistensverdi: Selv når vi er avskåret fra å ta den i bruk, kan vissheten om dyrebar natur bli en avgjørende ressurs. Larre kunne hente styrke, håp og inspirasjon fra naturen i isolatet sitt på Grini. Som hundreåring med begrenset førlighet gjør han det samme i dag.
      Naturen har aldri sviktet Larre, og Larre har aldri sviktet naturen.

Larre holder hus i en av Oslos mest fornemme gateadresser, i et stort, klassisk mansardhus i en velvoksen eplehage som ingenlunde gjør skam på strøket. Et snev av «ærefrykt» sniker seg inn idet vi ringer på døra, men det fortaper seg raskt når hundreåringen smilende vinker oss inn:
− Dere er ti minutter for tidlig ute gutter, jeg må bli ferdig med noe arbeid før vi begynner.
Jaha, klokka er godt ut på ettermiddagen, men Larre har på dette tidspunktet mange arbeidstimer både bak seg og foran seg. Han sover fire timer per natt, de fleste av døgnets resterende timer arbeides det.
Vi får anvist plass i det han kaller hallen. Malerier og trykk av Aulie, Munch, Munthe og Wentzel, flere anes innover i tilstøtende stuer. Et par kilometer med bokhyller fulle av tykke lærbind dekker resten av veggene. På alle små og store flater troner vaser og krukker og annet av orientalsk opprinnelse, foruten antikke lysestaker, begre og pokaler i sølv av norsk støpning. I trappa opp til andre etasje står en mannshøy, blankpusset rustning i full mundur! Kontrasten til enecella på Grini kunne vanskelig vært større.
Mens vi sitter hensunket i dype lenestoler, er Larre på beina nesten sammenhengende fra det øyeblikk han kommer tilbake. Står, går og står. Vi spør, han snakker. Han er påpasselig med at vi fanger opp de lange linjene så vel som detaljene. Larre vet at han som kilde fra en tid som dekker nesten hele det 20. århundret, og spesielt som aktør under andre verdenskrig, er en enestående referanse. Og han vet at det ikke er noen andre, noensinne, som i ettertid kan korrigere dersom vi ikke er presise med gjengivelsen av historien hans. En historie som i dobbel betydning også er vår historie; i nasjonal sammenheng og i et naturvernperspektiv.
I 2014 har Naturvernforbundet og Larre fylt hundre år. På påtakelig vis er det to sider av samme sak.

Larre var en av de viktigste fangene på Grini, nazistenes største fangeleir i Norge, og han ble behandlet deretter. Han var med og gjemte unna våpen rett etter invasjonen, og var aktiv da motstandsbevegelsen skulle bygges opp. Han ble sjef for avsnitt 1 i den militære delen av Hjemmefronten i Oslo, med 5000 mann under sin kommando. Men vinteren 1943 ble han narret ut av dekning og arrestert. Resten av krigen levde han på enecelle med dødsdom hengende over hodet. Flere ganger skulle dommen iverksettes, hver gang ble han reddet av omstendigheter ingen kunne forutse.
Vi har hørt om Sønsteby, Manus, Hauge, Linge, Sunde, Rønneberg ... Hvorfor har vi ikke hørt om Larre? Tanken melder seg ubedt etter kort tid. Larre var sentral under motstandskampen den første halvdelen av krigen, og gjennomgikk mer enn de fleste i den andre halvdelen. 
− Det er viktig at Kjakan og de andre har fortalt sine historier, understreker Larre. − Men jeg ønsker ikke å gjøre det på den måten. Jeg forteller gjerne, men jeg vegrer meg mot å bidra til en historiefortelling om motstanden som enkeltpersoners verk. Motstandskampen var mer enn det, vi var del av noe som var større enn hver enkelt av oss. Om min historie kunne forstås og blitt formidlet i en slik bredere sammenheng, så … 
Den historien er ikke skrevet. Men noen ansatser kan vi få prøve oss på.

Larre ble naturverner i Gestapos fengsel. Men ikke mens han lå utmagret på gulvet og ventet på neste forhør. I denne første perioden, som strakk seg over nesten to år, hadde han likevel ingen illusjoner om at han skulle komme levende ut. Dødsdommen var et faktum. Men siden Gestapo var overbevist om han satt på mer informasjon enn det lille han hadde sluppet ut under forhørene, var det vel også uhensiktsmessig å fullbyrde dommen. 
Gestapo fikk aldri vite hvor rett de hadde. Ikke engang etter 30 skjerpede forhør.
– Det innebar tortur, i ulike former. De drev på med tærne mine, brukte benklemmer, og annet. Slag og spark. Etter hvert lærte jeg meg en teknikk med å besvime, og slapp unna en del på den måten. Det var viktig at jeg ikke sprakk siden jeg kjente mange som var sentrale i hjemmefrontledelsen.
Temaet er dystert, men stemningen lett. Larre forteller ubesværet om det han har vært gjennom. For to som aldri har truffet Larre tidligere, og som er usikre på hva det er greit å spørre om, utgjør det hele forskjellen. Mannen signaliserer med hele sitt vennlige vesen, og med øyne som smiler om kapp med munnvikene at dere er velkommen til å spørre, dere er i mitt hjem, det er opp til meg å sette grenser. 
− Jeg satt på enecelle, uten lufting, uten adgang til bad. Uten lesetillatelse, uten brev eller kontakt med andre. Jeg lå delvis med håndjern på bena og med hendene i jern på ryggen, og gjorde fra meg i buksa. De tok av meg lenkene en halvtimes tid hver morgen. Da jeg ble satt fri, hadde jeg ligget på gulvet i omtrent ett år. Det siste året var jeg ikke ute av cella. Jeg veide 48 kilo, tennene skranglet i munnen, det dårlige kostholdet hadde gitt meg skjørbuk. Men jeg levde, og jeg hadde gitt meg selv et viktig løfte .
Utover høsten 1944 ble det lenger mellom forhørene, men Larre ble liggende på cella, dag etter dag. Tid hadde han tilsynelatende nok av, men samtidig var nettopp tid noe han ikke kunne ta for gitt. Sett fra cella holdt timeglasset på å renne ut. Hver gang det kom noen i gangen, spurte han seg om det nå var hans tur, om det var han de kom for å hente. Men ukene og månedene gikk, og han levde fortsatt. Dag fulgte dag, lange netter kom og gikk.

Larre visste minimalt om verden utenfor. Tidvis kommuniserte noen av fangene med morsesignaler ved å banke på veggene, utover det var eneste informasjonskilde høyttaleranlegget som sendte krigspropaganda på tysk til fangevokterne. Larre skjønte etter hvert at bak de stadig mer forblommede vendingene så gikk det ikke akkurat tyskernes vei der ute. Og med opphøret av nye forhør begynte han forsiktig å slippe til et håp om at kanskje, kanskje ville han overleve.
Dét ble et vendepunkt. Fra nå av ble det viktig å holde seg mentalt oppe, også som motvekt mot det fysiske forfallet. Han begynte å gå turer! I tankene oppsøkte han steder han hadde vært sammen med faren, i speideren, som orienteringsløper. I Oslomarka, i fjellet, langs elver og vann hvor han hadde overnattet i det fri, uten telt, uten sovepose, bare med en møllpose som han fôret med granbar. Flere ganger hver dag la han i vei på slike tankefluktturer ut i naturen. Han gjorde det til en spesialøvelse å repetere navn, høyde på fjelltopper, lengde på elver, innenlands så vel som utenlands.
- Jeg skjønte at det aller viktigste for meg, det jeg hadde mest glede av, var friluftsliv. Alle turene jeg hadde gått i Marka og andre steder kunne jeg nå hente styrke fra. Og det var da jeg lovte meg selv å gjøre en innsats for friluftslivet − hvis jeg overlevde. Jeg ville arbeide beinhardt for å sikre så mye som mulig av norsk natur fra å gå tapt. Slik at flest mulig også i fremtiden skulle kunne hente livsglede og styrke fra det aktive friluftslivets mangfoldige muligheter.

Et par netter før frigjøringsdagen får Larre overraskende besøk. Alfred Zeidler, kommandant på Grini, ankommer Larres celle sammen med en soldat. Zeidler tar et par ustøe skritt inn i den trange cella på betonggulvet der Larre har ligget i isolat i over to år. Det tredje riket faller på alle kanter, snart er det over. Tyskland har tapt krigen, og her står kommandant Zeidler i cella til Larre. Han er kraftig påseilet, og bevæpnet. Skal Larre skytes nå, før tiden renner ut for tyskerne? 
− Slapp av, kommanderer Zeidler. Blikket hans flakker.
– Vi militære må sørge for at dette ikke går mot et blodbad, snøvler han, og holder et foredrag om de militæres viktige rolle med tanke på ro og orden i tiden som kommer. Og så kommer det. Zeidler ville spare Larres liv − om Larre til gjengjeld kunne legge inn et godt ord for ham i et mulig krigsoppgjør …? Larre svarer at han alltids kan bekrefte at Zeidler bidro til korrekt oppførsel mot slutten, men ikke noe utover det. 
Zeidler var leirkommandant på Grini i tre år. Etter krigen ble han konfrontert med anklager om brutal behandling av fanger, og fikk livstidsdom. Men i den merkelige situasjonen som er oppstått i cella på Grini, har han åpenbart ennå håp om en bedre skjebne. Larre får beskjed om å ta med seg sakene sine og gå ut i leiren.
− Sakene! Alt jeg eide var klærne jeg gikk i og et lommetørkle som det kun var ei rand igjen av, gliser han. 
Sammen med kommandanten skritter han over terskelen, ut av cella. For første gang på ett år er han ute i frisk luft. Følelsen er utrolig. Han vet nærmest ingenting om andre fanger, om hverdagsliv på Grini, eller om hvordan leiren er organisert. 
− Zeidler spurte meg hvor jeg ville bo i leiren. Jeg ba om å bli plassert i Brakke 8, for jeg hadde hørt noe om at der var det et intellektuelt miljø. En av dem som satt der, var Einar Gerhardsen. Han ble oppnevnt til min «oppasser». Og så satt vi der og fikk spise på kjøkkenet, Einar og jeg, forteller Larre.

8. mai er det oppstilling på appellplassen for siste gang. Så er Larre fri. Gerhardsen har et land å ta over. Larre blir hyret som Arbeiderpartiets advokat, landet skulle bygges, han ville få nok å gjøre. Men han hadde også et løfte å innfri. 

Han snuste på Turistforeningen, men innså at veien til ledende posisjoner og reell innflytelse var for drøy, og han så også etter noe med skarpere profil. Naturvernforbundet lå nesten nede, og var dermed ikke fristende nok for en kronisk utålmodig aktivistsjel. Så en dag ser han en artikkel om Oslomarkas Friluftsråd, som skulle startes opp igjen etter krigen. Her fant han det han var ute etter: En perfekt mulighet til å arbeide håndfast for naturvern og for friluftslivets vilkår. I Rådet er både natur- og friluftsorganisasjoner og kommunene rundt Oslomarka representert, og Larre ser raskt at dette er en unik møteplass for bygging av allianser mot de utallige aktørene som ønsker å forsyne seg av Oslomarka. 
Fra 1945 til 1965 drifter han forumet som ansatt daglig leder fra advokatkontoret sitt. Betingelsene: Fra 100 til 300 kroner året, som i tillegg til kontor skal dekke møtelokaler, porto, telefon og sekretærhjelp. Deretter var han valgt leder til 1987, og etter det har han vært ordfører, senest gjenvalgt på årsmøtet i 2014. Få dager etter hundreårsdagen. 
− Jeg har arbeidet med vern av Oslomarka gjennom Friluftsrådet fra 1945 til i dag, smiler Larre.
− Den første tiden var problemet at det ikke fantes lovbestemmelser som tillot å verne større områder. Du kunne frede fugler og planter, men det var ganske enkelt umulig å frede levestedene. Verken friluftsloven, oreigningsloven (om ekspropriasjon av fast eiendom) eller strandloven var til noen som helst nytte. Som jurist arbeidet jeg kontinuerlig med å presse fram ny lovgivning. I 1965 fikk vi ny plan- og bygningslov, og der fikk vi inn de nødvendige bestemmelsene. Det var et gjennombrudd for vern av norsk natur, forklarer Larre.

Allerede i 1941 la Nils Hauge fram en «fredningsskisse» for Marka. Problemet var både at kartfestingen var omtrentlig og at det ikke eksisterte noe lovgrunnlag som kunne realisere det.
Med den nye loven var grunnen beredt for grenseoppgang mellom by og skog, mellom hverdagsliv og eventyr. Allerede året før loven ble vedtatt, startet Larre arbeidet med å kartfeste markagrensen i detalj. Kilometer på kilometer ble gått opp, over åser og ned i daler, gjennom skog og mark i 19 kommuner og fem fylker. Forslag til utstrekning og utnyttelse av de forskjellige Oslo-markene ble spilt inn av medlemmer i Naturvernforbundet, Skiforeningen og Oslo og Omegn Turistforening.
Larre tegnet så inn den berømte ”svarte streken” rundt Marka på kart, en grense som utelukkende var gått opp med naturvern for øyet. Resultatet la han fram for de administrative og politiske myndighetene i de tilgrensende kommunene, med henvisning til plan- og bygningsloven. 
Larre er markagrensens far, om noen. Siden har han forsvart grensen med nebb og klør, en grense som han hele tida har ansett som «hellig». Sterke krefter har presset på for å bygge boligblokker, veier og demninger innover i skogene rundt Oslo, uten å vinne fram. Den grensen som endelig ble lovfestet av Kongen i statsråd i 2008 er i det store og hele den Larre gikk opp i 1964.

De siste årene har han arbeidet med Frognerseteren Friluftssenter, finansiert av en stiftelse til friluftslivets fremme, som han selv har fullfinansiert. Nå skal stedet utvides med et biologisk senter, og med tursti inn i eventyrskogen like ved.
− Slappe av kan man gjøre når man blir gammel, konstaterer Larre. 

En gang var det murer og lenker − nå er det alderen som hindrer Larre i å streife innover i skogene.
– Men, forteller han ivrig, – jeg var oppe på Friluftssenteret forleden. Jeg satt der, ute på balkongen, i timevis og bare glante innover i Marka. Jeg gjorde ingen verdens ting. Jeg snakket ikke med noen. Jeg bare satt der.

Ringen er sluttet. I 1943−45 kunne Larre hente avgjørende krefter fra en natur han visste var der ute. Det samme gjør han i dag. Han vet hva som er der, og han vet at hvis skogbruket ikke går helt berserk, vil de verdiene han har sloss for være sikret på ubestemt tid. Det holder lenge for Larre. 

Følg med på nettmagasinet Harvest.
e-post med våre beste saker hver fredag.  

SLUTT