Magnus Midtbø

Klatreren

- Jeg er skapt for å være ute, tror jeg. Hodet er klarere, jeg er i ett med noe større. I fremtiden vil jeg klatre mer og mer ute.

DATO: 27.12.2013 / AV: Kjetil Østli / FOTO: Kieran Kolle og Chris Holter/Norrøna

Suzann Pettersen. Magnus Carlsen. Therese Johaug. Og Magnus Midtbø. Nei, vent med han siste. Han tar pullups med én finger, men hvem bryr seg om det. Har kroppsbeherskelse som en ballettdanser, er eksplosiv som en sprinter, er blant verdens beste sportsklatrere, men norsk klatring er Arne Næss, og Næss har vært død en stund.
Nei, søren heller: Inn med Magnus Midtbø (25)! Som klatrer ruter nesten ingen klarer. Som gjør ting med kroppen Houdini ville applaudert. Mens du leser dette, forsøker bergenseren på en (nesten) umulig rute i nord-Spania. Kun ett menneske har klart den. Ruten er Magnus Midtbøs besettelse. Det gikk nesten i fjor. Nå er han tilbake for å fullføre. Som han sier selv: At en nordmann er på dette nivået er som om en nigerianer blir en av de beste i langrenn.

OSLO, EN MÅNED tidligere. Han kom hjem kvelden før, fra en konkurranse i Slovenia. Nå virker han sliten, fåmælt, smiler ikke. 
-Det var et svakt håndtrykk til klatrer å være?
-Jeg sparer energien til det store, svarer han og ler.
Rødlig hår, kraftig overkropp, skarpt blikk, korthugd i svarene, men vennlig.
-Bruker du den klatrestanga du har hengt opp der?
-Ikke så mye. Jeg har allerede sterke overarmer. Må heller trene på svakhetene.
-Hvordan gikk det i Slovenia?
-Jeg vil ikke snakke om det.
-Hvorfor ikke?
-Når klatring betyr så mye for meg, og det går dårlig, da preges alt. Alt i livet krasjer. Også det sosiale. Jeg orker ikke møte venner da, vil heller trene for å gjøre opp for feilen.
-Blir du forbannet?
-Nei. Innesluttet. I min egen verden. Jeg tenker mye: Hva skjedde? Men jeg vet jo at feil skjer iblant. Likevel leter hjernen etter en grunn. Sånn fungerer vi folk. Vi skal ha årsaken til alt. Dessverre.
-Hadde du ikke dagen?
-Jo! Jeg følte meg sinnssyk bra. Var nesten for giret. Alt stemte, jeg klatret fort, var på vei inn i sonen der man glemmer alt annet og klatring blir som meditasjon. Men jeg gjorde en liten feil. Og datt. Ett sekund senere hang jeg i tauet og lurte på hva som skjedde. Heldigvis skjer sånne feil sjelden. Men nå snakker vi ikke mer om det, sier Midtbø.

Dedikasjon er, som man skjønner, en motor i Midtbøs karriere. Men hvem er han? Selv visste jeg omtrent bare navnet før i sommer. Jeg var tilstede i en begravelse for en kjent klatrer og kom i prat med en en eldre mann i klatremiljøet. Han snakket om «Magnus» som kunstinteresserte snakker om kunst. Analyserte klatringen i estetisk perspektiv. Fortalte at Magnus så muligheter i veggen slik sjakkspillere så etter åpninger. Ba meg legge merke til hurtigheten, en ny klatrestil. Det var da jeg begynte å se klatrefilmer om ham på nettet. Det var kroppskunst. I skyggen av Magnus Carlsen, Petter Northug og andre stjerner har Norge altså fått en toppatlet. Juniorverdensmester. Vant senior-NM nettopp. 3. plass i World Games (OL for ikke-olympiske sporter). Gikk en 9 minus-rute som yngste i Norge. Fjerdeplass i VM.  

Og nå er vi i stua hans. I bakgrunnen leder Magnus Carlsen sjakk-VM.
-Jeg blir inspirert av ham, sier den andre Magnus.
Av «pionerer som arbeider alene», som gjør ting andre sier ikke skal gå an. Musikere, sjakkspillere, hva som helst.
-Ski er ikke større enn klatring internasjonalt, det er bare mer kultur for det i Norge. Selv har jeg ikke støtteapparat. Folk sa: Ingen nordmann kommer til topps i klatring. Jeg trodde lenge på det, sier han.
Men han vant konkurranser, han mestret hardere ruter. Men han fikk også mange plasser utenfor pallen. «Your body can’t go where your mind haven’t been», tenkte han. Man må tro det er mulig. Men det var som å ha et usynlig tak over seg. Det er det han har brukt de siste årene på å knuse. Hvordan? Ved å tørre å ta sjanser. Tørre å dumme seg ut ved et eventuelt fall, som i Slovenia. Med tiden er han blitt mer offensiv, frykten for å feile er litt svakere. 

MEN HAN STARTET SENT. Eller, hva er sent? Han klatret, som mange barn, på alt mulig. Han var kjent som «klatre-Magnus» før han eide klatresko. Men startpunktet kom da moren hans var hos frisøren. Frisøren sa det var klatring i bergenshallen. Moren tok Magnus med. Han var ti-elleve år. Han husker følelsen krystallklart 15 år etter. Det var som å oppdage en ny verden, som om alt der hadde mening. På den tiden fikk han klatre en gang i uka. Det gjorde klatringen bare mer spesiell. Han gledet seg intenst til hver økt og telte ned dager. Senere fikk han nøkkelkort til klatreveggen. Som å få tilgang til godteri døgnet rundt, sier han.
-Jeg hang der, spiste der, gjorde lekser der. Folk advarte meg: «Du går lei!» Jeg gikk aldri lei. Jeg hadde prøvd fotball, tennis, karate, men slapp alt jeg hadde i hendene. Det var bare dette.

-Hvorfor? 
-Klatring kombinerer alt: fysisk og mentalt utfordrende, skummelt, og det er problemløsning. Hvordan kommer man seg opp? Hvor er takene? Lykken etter å ha mestret noe er sterk. Jeg brøler ikke, men kan smile en hel uke etterpå, sier han.
Det var også viktig at klatring føltes som lek. Ingen spilleregler. Kun å komme seg opp. Og klatring gir hele tiden noe nytt. Nye flytt, nye steder, nye ruter, nye fjelltyper, nye former for klatring. Fra han var 12 år reiste han rundt i verden og klatret. Til destinasjoner turister ikke drar til. Han så opp til de som var eldre, som «tenker, drømmer, prater, er klatring».
-Hadde foreldrene mine visst om jointen som ble sendt rundt bålet på disse reisene, ville de ikke tillat det. Men de stolte på meg. Og jeg ville ikke misbruke tilliten. Jeg oppførte meg. Jeg var der for å klatre.
-Hva sier foreldrene dine til at du bruker all tid på dette?
-Min far er professor og mor er spesialpedagog. De så at klatring gikk utover mye annet. Men de støttet meg. De ser at jeg har funnet noe i livet mitt. Jeg tror faktisk de er litt misunnelige, for de ser hvor mye jeg brenner for dette. Jeg tror alle mennesker er på jakt etter noe. Noe å bli oppslukt av. Men det går helt klart på bekostning av andre ting. 
-Som venner og familie?
-Ja. Men det rare er at jeg aldri så på det som et offer. Jeg har aldri ofret noe. Juleball, fest og kino på bekostning av klatring var å ofre. Det handler om hva som er viktig for en. Jeg hadde ikke noe valg. Det var kun klatring. Sånn er min personlighet. Jeg bryr meg ikke om hva andre sier, tror eller mener. Jeg gjør det som er riktig for meg. Alt annet er helt borte. 

Før spilte det ingen rolle om han var inne eller ute. Nå suges han mer og mer ut. Han nyter å «komme hjem blodig og skitten etter en lang dag ute».
-Jeg er skapt for å være ute, tror jeg. Hodet er klarere, jeg er i ett med noe større. Jeg klør etter å komme til Spania og være ute hele dagen. I fremtiden skal jeg klatre mer og mer ute.
-Var du oppslukt av noe før klatringen?
-Nei. Jeg var en lat ungdom. Gikk rundt og var sløv, uten interesse for noe. Mange har ADHD og finner klatring. Min ADHD slo inn da jeg fant klatring. Uten klatring vet jeg ikke hva jeg hadde gjort.
-Hva skjer med deg når du klatrer?
-I konkurranse er jeg nervøs først. Jeg har mange tanker. Men i løpet av de første flyttene i veggen glemmer jeg konkurransen, jeg glir inn i sonen, en meditativ tilstand, som er helt fantastisk for meg, jeg er kun her nå, glemmer verden og problemer. Det er det jeg liker med hard klatring. I sonen forsvinner alt annet enn veggen og meg. 
-Hvis vi ikke hadde vært her nå, hva hadde du gjort?
-Jeg ville planlagt nye klatreturer. Ville snakket med klatrevenner på Facebook. Lest klatrenyheter. Sett på yr.no for å se hvor det er bra å klatre de neste dagene.
-Har du noe utenfor klatringen?
-Nei, jeg har absolutt ikke noe liv uten for klatringen.
Han ler.
-Det er nesten trist å innrømme det. Samtidig er jeg så glad for det. Jeg er oppslukt. Ta prosjektet i Spania, ruten (Neanderthal) jeg vil fullføre. Den har opptatt meg lenge. Når jeg drar dit, blekner alt annet. Jeg kan se film, men etterpå husker jeg ingenting. Ikke handlingen, ikke plottet, ingenting. Har bare tenkt på klatringen. Å komme i sonen når jeg klatrer er det beste jeg vet. 
Han tar en pause.
- Jeg hører om andre sporter, at folk skal legge opp da og da, og at de trener mot det og det. Jeg er ikke sånn. Jeg skal klatre hele livet. Jeg kan ikke legge opp og leve et vanlig liv etterpå. For jeg har ikke et annet liv og vil ikke ha et annet liv. Dette er hva jeg er.

(Til klatreinteresserte: Vi publiserer om noen dager utskriften fra intervjuet med Magnus Midtbø. Der forteller han inngående om hvordan han har jobbet for å bli en av verdens beste. Og mye annet.)

SLUTT