Debatt

Hvordan skjermer kan gjøre barn til teknologislaver

Jeg har behandlet over 1000 tenåringer for avhengighet i løpet av de siste 15 årene. Den gamle grunnsetningen om at «det er enklere å forebygge enn å behandle» gjelder i særlig grad teknologiavhengighet.

DATO: 24.03.2017 / AV: Nicholas Kardaras (oversatt av Marius Middelthon) / Ill: Elin Svendson

Susan* kjøpte en iPad til sin 6 år gamle sønn John da han gikk i første klasse. «Jeg tenkte: Hvorfor ikke la ham få et lite forsprang?» fortalte hun meg under en konsultasjon. På Johns skole hadde de begynt å bruke nettbrettene på stadig lavere klassetrinn – og IT-læreren hadde snakket begeistret om fordelene ved å benytte dem i undervisningen – så Susan ville gjøre det som var best for den lyshårede gutten som elsket å lese og spille baseball.
Hun begynte med å la John spille forskjellige læringsorienterte spill på iPaden. Etter hvert oppdaget han Minecraft, som IT-læreren forsikret henne om at var «akkurat som elektronisk lego». Susan husket hvor mye moro hun selv hadde hatt med å bygge og leke med disse plastklossene som barn, og lot sønnen bruke ettermiddagene på Minecraft.
I begynnelsen var Susan godt fornøyd med resultatet. John virket fordypet i kreativ lek der han utforsket spillets verden av kuber. Hun la jo merke til at spillet ikke var akkurat som de gode, gamle legobrikkene hun husket – det hadde tross alt ikke vært nødvendig å drepe dyr og finne sjeldne mineraler for å overleve og komme til neste nivå. Men John så virkelig ut til å like spillet, og skolen hadde til og med en Minecraft-klubb, så hvor ille kunne det være?
Likevel kunne ikke Susan unngå å se at John forandret seg. Han ble stadig mer opptatt av spillet. Han mistet interessen for baseball og lesning, og nektet å utføre pliktene sine hjemme. Det hendte at han våknet om morgenen og fortalte henne at han så kubeformer i drømmene sine.
Det bekymret henne, men hun tenkte at det kanskje bare var et tegn på sønnens livlige fantasi. Etter hvert som atferden hans forandret seg til det verre forsøkte hun å ta fra ham spillet, men John fikk raserianfall. Utbruddene var så alvorlige at hun ga etter, og hun rasjonaliserte det om og om igjen for seg selv med at spillet var «utviklende».
Så en kveld innså hun at noe var alvorlig galt.
«Jeg gikk inn på rommet hans for å se til ham. Han skulle ha sovet – og jeg ble så redd …»
Hun fant ham sittende i sengen med den lysende iPaden foran seg mens han stirret med vidåpne, blodskutte øyne ut i luften. Han så ut til å være i transe. Ute av seg av panikk måtte Susan riste ham flere ganger for å få ham ut av den. Hun var bekymret, og kunne ikke forstå hvordan den en gang så sunne og glade gutten hennes var blitt så avhengig av spillet at han ble sløv og omtåket.

Det er en grunn til at teknologiutviklere og ingeniører er blant de foreldrene som er mest tilbakeholdne med å la barna bruke digital teknologi. Steve Jobs var kjent for å gi barna sine en lavteknologisk oppdragelse. Ledere og teknologiutviklere fra Silicon Valley sender barna sine på teknologifrie Steiner-skoler. Google-grunnleggerne Sergey Brin og Larry Page gikk på teknologifrie Montessori-skoler, det samme gjelder Jeff Bezos som grunnla Amazon og Wikipedia-grunnleggeren Jimmy Wales. 
Mange foreldre forstår intuitivt at lysende skjermer på alle kanter har en negativ effekt på barn. Vi ser at barna blir grepet av raserianfall når de elektroniske dingsene blir tatt fra dem, at de mister evnen til å konsentrere seg uten det kontinuerlige, hyperstimulerende sansebombardementet. Enda verre er det at vi ser barn som kjeder seg, blir apatiske, uinteresserte og uinteressante når de ikke er på nett.
Men det står enda verre til enn vi tror.
Vi vet nå at alle iPadene, smarttelefonene og Xboxene fungerer som et slags digitalt narkotikum. Nyere hjerneforskning har ved hjelp av skanning vist at de påvirker pannelappen – som styrer høyere bevissthetsfunksjoner som impulskontroll – på nøyaktig samme måte som kokain. Teknologien er så hyperstimulerende at den øker nivået av dopamin – nevrotransmitteren som bidrar mest til den lykkefølelsen som inngår i avhengighetsdannelsen – like mye som sex.

Denne avhengighetsvirkningen er grunnen til at dr. Peter Whybrow, direktør for nevrovitenskap ved UCLA, kaller skjermene for «elektronisk kokain», og kinesiske forskere kaller dem «digitalt heroin». Dr. Andrew Doan, lederen for avhengighetsforskning for Pentagon og US Navy – som har forsket på videospillavhengighet – kaller faktisk videospill og skjermteknologi for «digitale pharmakeia» (gresk for legemiddel).
Du leste riktig – når barnet ditt spiller Minecraft, ser hjernen ut som om den er påvirket av rusmidler. Ikke rart vi synes det er vanskelig å skille ungene fra skjermene deres og at de blir opprørte når skjermtilgangen blir avbrutt. Dessuten viser hundrevis av kliniske studier at skjermbruken fører til økning av depresjon, angst og aggresjon, og til og med kan lede til psykotisk-lignende tilstander hvor spilleren mister grepet om virkeligheten.

Jeg har behandlet over 1000 tenåringer i løpet av de siste 15 årene, og jeg har erfart at den gamle grunnsetningen om at «det er enklere å forebygge enn å behandle» i særlig grad gjelder teknologiavhengighet. Så snart et barn har krysset grensen til virkelig teknologiavhengighet, kan behandling være svært vanskelig. Jeg har faktisk opplevd at det har vært lettere å behandle heroin- og metamfetaminavhengige enn videospillslaver og folk som er avhengige av Facebook og sosiale medier og har forsvunnet inn i «The Matrix».
Ifølge retningslinjer fra 2013 for American Academy of Pediatrics tilbringer barn i 8- til 10-årsalderen åtte timer om dagen med forskjellige digitale medier, mens tenåringer tilbringer 11 timer foran skjermen. Ett av tre barn bruker nettbrett eller smarttelefoner før de har lært å snakke. Samtidig hevder håndboken i «internett-avhengighet» av dr. Kimberly Young at 18 prosent av folk i universitetsalder som benytter internett i USA lider av teknologiavhengighet.
Så snart et menneske krysser grensen til full avhengighet – enten det er av rusmidler, teknologi eller noe annet – må de avruses før behandling kan ha mulighet til å virke. Når det gjelder teknologi betyr dette full digital avrusing – ingen datamaskiner, smarttelefoner eller nettbrett. Ekstrem digital avrusing omfatter til og med TV. Den anbefalte tiden er fire til seks uker; det er så lang tid det vanligvis tar for et hyperstimulert nervesystem å gjenvinne balansen. Men det er ingen enkel oppgave i dagens teknologisamfunn, hvor skjermene finnes overalt. Et menneske kan leve uten narkotika eller alkohol, digitale fristelser finnes overalt.

Så hvordan hindrer vi at barna våre krysser denne grensen? Det er ikke lett.
Nøkkelen er å forhindre at ditt 4, 5 eller 8 år gamle barn blir hekta på skjermer i utgangspunktet. Det betyr Lego i stedet for Minecraft, bøker i stedet for nettbrett, natur og sport i stedet for TV. Om nødvendig kan du kreve at skolen ikke gir barnet ditt et nettbrett eller en Chromebook før det er minst 10 år (andre anbefaler 12).
Ha åpenhjertige diskusjoner med barnet ditt om hvorfor du begrenser skjermtilgangen. Spis middag med barna uten elektroniske dingser ved bordet – akkurat som Steve Jobs pleide å ha teknologifrie middager med barna sine. Det er like viktig at du ikke selv blir en åndsfraværende forelder som alltid sitter klistret til mobilen eller nettbrettet. Sosial læringsteori forteller oss at eksempelets makt er stor.

Jeg snakker åpent med mine to tvillinggutter på 9 om hvorfor vi ikke vil at de skal ha nettbrett eller spille videospill. Jeg forklarer at noen barn liker så godt å leke med de elektroniske innretningene at de har vansker med å slutte eller begrense hvor mye de skal spille. Jeg har hjulpet dem med å forstå at hvis de blir like opptatt av skjermer og Minecraft som enkelte av vennene deres er, vil kanskje andre deler av livet bli skadelidende. De vil kanskje ikke få lyst til å spille baseball like mye lenger, ikke lese bøker like ofte, bli mindre interessert i natur og vitenskap, få mindre kontakt med de virkelige vennene sine. Forbløffende nok er det ikke så mye overtalelse som skal til, for de har selv sett hvordan noen av vennene har endret seg etter for mye tid foran skjermene.

Utviklingspsykologer vet at en sunn utvikling for barna krever sosial samhandling, kreativ fantasilek og kontakt med den virkelige, naturlige verden. Den suggererende og avhengighetsskapende skjermverdenen hemmer og demper dessverre disse utviklingsprosessene.
Vi vet også at barn er mer tilbøyelige til å velge avhengighetsskapende virkelighetsflukt hvis de føler seg ensomme og fremmedgjorte, mangler et formål i tilværelsen eller kjeder seg. Derfor er løsningen ofte å hjelpe barna å få kontakt med meningsfulle, virkelige opplevelser og tilknytning til virkelige mennesker. Et engasjert barn som er knyttet til kreative aktiviteter og til familien sin vil ha lavere sannsynlighet for å flykte til den digitale fantasiverdenen. Men selv om barnet har den beste og mest kjærlige støtte, vil han eller hun kunne forsvinne inn i Matrix når de kommer i kontakt med de hypnotiske skjermenes avhengighetsskapende virkninger. Tross alt er omtrent 1 av 10 disponert for avhengighetstendenser.

Til sist tok min klient Susan* nettbrettet fra John, men veien til bedring var en kamp i motbakke, med mange kneiker og tilbakeslag. John er mye bedre i dag, fire år senere, etter mye hjelp og støtte. Han har lært seg å bruke en stasjonær PC på en sunnere måte, og har gjenvunnet en følelse av balanse i livet. Han spiller på et baseballag og har flere nære venner på ungdomsskolen. Men moren er fremdeles årvåken og spiller fremdeles en positiv, forebyggende rolle overfor teknologibruken hans, for som med alle andre former for avhengighet kan tilbakefall komme snikende i et svakt øyeblikk. Sunne aktiviteter, et soverom fritt for datamaskiner og en teknologifri middag på bordet er en del av løsningen.

* Pasientens navn er endret.

Denne artikkelen er gratis å lese. Hvis du vil ha flere slike saker, kan du bidra ved å støtte oss økonomisk. 
Vipps til 71085.
Gi et beløp til konto 6039.08.22084. 
Eller en fast sum som støtteabonnent her.

SLUTT