Sommerferie

Ferieangst

Blasert nordmann kjeder seg i syden og har angst for norgesferie.

DATO: 03.08.2017 / AV: Simen Tveitereid

Den siste kvelden i Portugal ruslet vi langs stranden og kastet noen steiner, et slags curlingspill vi hadde funnet på, i den fine kjedsomhet som kan oppstå mot slutten av en ferietur. Luften var varm, lyset utover havna vakkert. Sønnen min fant en pinne og risset Norge i sanden. Jeg vet ikke hvor det kom fra, eller om han hadde noen tanke med det. Det slo meg uansett som komisk tydelig symbolikk, der jeg gikk og lengtet hjem, tenkte at nå får det være slutt på disse behagelige sydenturene, nå må jeg våge meg ut på norgesferie, jeg også, få familien over fjellet og oppover Vestlandet. 

Vi er forledet av rikdommen, tenkte jeg, denne siste kvelden i syden, vi tror vi til utlandet, vi er livredde for å skuffe ungene, så vi polstrer dem mot ruskevær og kaldt badevann og tilbyr basseng og tørrdrakter og utvikler angst for steder uten nettdekning. Men ferie handler mest om å komme litt bort fra det vante, gjøre noe annet, gjøre noe sammen. Slik at oppmerksomheten kan vende tilbake, slik at man igjen kan se og sanse verden. Det er hva nye omgivelser kan gi oss. Det må selvfølgelig ikke være i Kroatia eller Portugal. Det kan like gjerne være i Byrkjelo eller Ballangen. 

Men for å si det som det er, så sliter jeg litt med tanken på å legge ut på den store Norgesferien. Jeg frykter at det vil bli enda et kapittel, det lengste hittil, i de omfattende notatene "Fra det uforløste turliv". Å, her var det fint! Vil jeg si fra sjåførsete. Se på de fjellene der oppe, vil jeg si, se den utsikten! Se utover den dalen her. Jeg vil foreslå et stopp, men ingen hører lenger på hva jeg sier, resignert vil jeg kjøre videre, til neste trygge havn, til en hamburger på cafe eller til en eller annen severdighet, og jeg vil måtte nøye meg med raske glimt av landskap, men aldri få gå i det, det vil være som å besøke Guiness bryggeri, men aldri få smake. 
Enkelte stopp vil det selvsagt bli. Da frykter jeg køer av folk fra alle verdens land, på jakt etter opplevelser og attraksjoner. Vøringsfossen og Briksdalsbreen. Bjørnepark og badeland. Trollstigen og Flåmbanen. Det er kanskje jålete av meg, men jeg liker ikke å være turist. I hvert fall ikke i eget land, i den norske natur. Det fyller meg med en følelse av avstand, som jeg liker å innbille meg at ikke er der. Skal jeg ta med meg en bok om Norge, da liksom? Off the beaten track i Sunnmøre. På jakt etter value for money i Ålesund. Bare tanken gjør meg sliten. Kanskje er det alle guidebøkene, alle tipsene vi fores med, alle bildene jeg har sett. Listene over ti unike fotturer, femten uforglemmelige øyeblikk i Romsdal. Alt det der gir meg ingenting, fører meg ingen steder. Det hoper seg opp i hyllene, lager bare mer støy i hjernen, og Norgesferie blir som en film du føler du ikke trenger å se, eller en bok du må vente noen år med, til alt snakket om den har stilnet.  

Hva skal verdens lykkeligste folk egentlig med ferie? Det er jo ikke jobben vi ønsker fri fra, det er heller den anstrengende fritiden, med dets virvar av opplevelsespress og uavklart selvrealisering, underlagt et krav om mer eller mindre konstant rapportering til verden via telefon. Og ferien gir oss enda mer av dette. Pluss at det lille som finnes av rutiner i hverdagen, forårsaket av skole og barnehage, sakte, men sikkert forsvinner.
Det er den norske hverdagen som gjør oss til verdens beste land, vi er hverdagsmennesker, likestilte og lykkelige våkner vi hver dag til samme tid, leverer barna, slik at vi kan bygge videre på velferdsstaten vår. Det er dette vi er drillet i. Ferie gjør alt bare vanskeligere. Særlig når vi er så rike som oss. Så mange valg og så få grenser. Man ligger på en strand i Portugal og lengter til fjell i Lofoten, man er i Lofoten og lengter til bra vær på Sørlandet, er på Sørlandet og ser bilder fra topptur på Vestlandet. Ferie er for folk som kan nyte livet, som vet å leve, spise lange lunsjer og ta siesta, ferie er for nasjoner med lav effektivitet og svakt BNP. Ikke for folk med en velferdsstat som den norske. 

Å lade batteriene betyr da også noe annet enn før. Det er ikke lenger en metafor for feriens innhold, å lade batteriene er bokstavelig talt en daglig rutine i ferien. Intet valg tas uten å konferere med telefonen først. Alt dobbeltsjekkes mot hva andre reisende har valgt og ment. Også batteriene til i-paden må lades, og til kameraet og den lille høyttaleren og kanskje gps-klokka. Det sier seg selv at telttur med flere overnattinger blir en umulighet. 
Det er mye snakk om telt, om kule telt fra svenske produsenter, om oppsiktsvekkende lette telt. Jeg hører da også stadig om folk som har kjøpt seg telt. Men jeg ser sjelden noen som setter opp et. Kanskje skjer det på Vestlandet. Jeg bor ute ved kysten et sted der mange nordmenn drar på ferie, i min barndoms somre kom det ofte noen og spurte om de kunne sette opp et telt på jordet vårt, men det skjer ikke lenger. Nå går det i store bobiler og gigantiske båter, og selvfølgelig hytter, folk har fått egen hytte, eller de leier seg en, folk vil være i hus, helst et hus eller hytte med store vinduer, sånn som i alle bolig-reportasjene eller i tv-programmene om de beste arkitektene, det er glass fra gulv til tak som gjelder, stein og glass, så natur-lig, det er det alle vil ha nå, det skal ikke være noen små ruter mellom meg og virkeligheten. Det er som å være ute, sies det alltid i disse reportasjene. Ja. Nettopp. Så hva med å være ute? Det er rasende billig og du trenger bare å dreie lett på hodet for stadig å se nye ting, du trenger hverken to eller tre lag isolerglass, det er bare å ta for seg og kle på seg. Men nei. Vi vil ha det lunt, vi vil nesten være ute.   

Aiai, selv i ferien tenker jeg mørkt. Det er vel for mye vin, billig portugisisk hvitvin. Enda en grunn til å velge norgesferie neste år. Et sted der vinen er dyr og ingen batterier kan lades, eller der ingen vin finnes og ingen batterier trengs og mobildata er meningsløs valuta.
Morgenen etter, den siste i Portugal, gikk jeg til stranden for å ta et morgenbad til farvel. Norge var visket bort fra sanden.   
 

Denne saken er gratis å lese, takket være støtte fra leserne. Hjelp Harvest videre: 
Vipps til 71085.
Gi et beløp til konto 6039.08.22084.
Eller betal en fast månedlig sum som støtte-abonnent her.
 

SLUTT