Essay

Feltarbeidet, forskeren og den arktiske naturen

Dagbok fra en sommer i Ny-Ålesund.

DATO: 08.10.2015 / AV: Norith Eckbo / FOTO: Robin Cristofari

Jeg har et enormt ansvar, slår det meg. Og for hver eneste fugl jeg fanger vokser følelsen.  

Det er starten av juli og jeg sykler i midnattsol på en grusvei på Svalbard. På styret henger en metallboks med blodprøver som skal bli til en hel doktorgrad og bidra med et eller annet.
Som mange før meg er jeg ruset på feltarbeid. Høy på isfjellene som knitrer. Full på sjøfuglene som skriker og synger i en hjerne som bare vil ha mer. Men naturen her oppe har også gitt meg en åpenbaring: Jeg er i en eksistensiell krise, en krise omtrent alle forskere opplever i felt på et eller annet tidspunkt:
Hva er det vi vil?
Hvorfor forsker vi?

For biologer høres kanskje svaret opplagt ut, siden vi er over gjennomsnittet interessert i å finne ut av sammenhenger i naturen. Men i møtet med artene vi studerer skjer noe underlig: Naturen oppdrar oss. For kan jeg virkelig rettferdiggjøre min inngripen i naturen etter jakt på kunnskap, kun drevet av å tilfredsstille min egen nysgjerrighet?

Ny-Ålesund, tidlig juni, 2015
Jeg lander i Ny-Ålesund med et lite propellfly 4. juni. Ny-Ålesund er en nedlagt gruveby omgjort til forskningsstasjon i 1964. Her ved foten av Zeppelinfjellet midt i Kongsfjorden, avskåret fra omverdenen, er man omringet av smeltende isbreer, freda øyer, gruverester og norsk polarhistorie. Her startet mang en ekspedisjon til Nordpolen. Mellom grusveiene som fører meg fra ulike nasjoners forskningsstasjoner til laboratoriene til havna og båtene, forbi kantina og tilbake til brakkene, ligger mosegrønne fuglereservat som ingen får lov til å tråkke på. Her vagger hvitkinngjessene rundt mellom reirene sine, reinsdyrene loffer fra den ene usynlige gressflekken til den andre mens fjellreven piler avgårde med sinte terner etter seg. Et ternepar har sett seg ut en hump til reir midt på den travleste grusveien og mener alle andre bør innrette seg etter dem. De har kommet helt fra andre siden av verden, Antarktis, der det nå er vinter.

Hver sommer reiser fugler og forskere fra hele verden hit. Fuglene kommer for å være fugler; spise og få unger. Forskere for å være forskere; telle fuglereir, registrere planter og årets fjellrevunger. Noen merker isbjørn, fanger fugl og tar prøver av vann og luft. Andre måler isbreene og gjør eksperimenter. Vi forsker, overvåker og kartlegger. I år er vi hundre og søtti forskere fra mer enn tyve nasjoner: biologer, geologer, kjemikere, fysikere - og en sosialantropolog som forsker på oss forskere. Men hvorfor er vi her egentlig? I søknadene til forskningsråd og departementer som har gitt oss midler, står alle grunnene til våre opphold i Arktis: “klimaendringer”, “mer kunnskap om forurensning”, og “menneskelig påvirkning på økosystemer”. Selv er jeg her for å fange sjøfugl og ta blodprøver som skal analyseres for miljøgifter. Teisten er en av fuglene jeg skal fange og er fin å studere fordi den - etter alt vi vet - bor hele året på Svalbard, slik at alle miljøgiftene den har i blodet vil komme fra fisken den har spist her oppe.

Isknitring i juni
- De kommer jo så nærme, du kan bruke håven fra båten, sa en.
Men teisten dykket.
- De sitter jo så stille på steinene, du kan bruke en snor rundt halsen på den, sa en annen.
Men teisten dukket.
Skal man fange fugl må man bruke dens egen atferd mot den. Alle fugler har en kode å knekke, og alle fugler har en svakhet. For teisten ble svakheten nemlig dens sans for steiner å hvile på. En god hvilestein betyr alt - både for teisten og forskeren.

Hver dag drar jeg og to andre forskere på oss svære oransje overlevelsdrakter for å beskytte oss mot de iskalde bølgene, lader rifla i tilfelle isbjørnangrep og tar båten ut til øyene i Kongsfjorden. Vi setter opp teistfellene på utvalgte steiner i ura, fyller opp koppen med kaffe og setter oss litt bortenfor i skjul og venter. I starten bryr ikke teistene seg om oss i det hele tatt. De flyr inn fra havet over hodene våre med raske vingeslag og forsvinner inn i sprekker til reirene sine i ura - og så ut igjen for å sitte litt på steinene sine. På den andre siden av fjorden buldrer den ene isbreen regelmessig og fyller fjorden med hvite isblokker og blå isfjelll som knitrer av spenning og deler seg opp i mindre og mindre biter helt til de forsvinner. Hvor heldige og priviligerte er ikke vi forskere som i forskningens navn med spesialtillatelser, får gå i land på disse freda øyene og oppleve alt dette?

Vi fanger den første teisten en lørdag, veier og måler den, og tar en blodprøve. Den er svært rolig, i motsetning til oss. Redde for å gjøre noe feil, bruke for lang tid, stresse teisten for mye, glemme å måle lengde på nebbet. Dagen etter fanger vi den andre teisten. Nå er det omvendt. Den er redd med høy puls og flaksende vinger, mens vi er rolige. Hver dag fanger vi en eller to teist. Hver dag sitter jeg med en redd fugl i fanget. Og hver dag prøver jeg å kommunisere at jeg ikke er farlig.

Å føle seg hatet av noen man prøver å hjelpe
Selvsagt er alle papirene i orden. Jeg har fått bekreftet av etisk komité at det å ta blodprøver av teisten ikke er skadelig for den. Fuglene flyr tilbake til vannet, vasker seg, og vender tilbake til favorittsteinen like etterpå, som om ingenting har skjedd. Men på samme måte som det ikke er noen glede i å klappe en redd kattunge, er det ingen glede i å ta blodprøve av en redd teist når man er ute av stand til forklare at man ikke er farlig - og hvorfor det man gjør er viktig. Jeg sitter igjen med en følelse av å være hatet av en jeg prøver å hjelpe og et spørsmål brenner seg fast: Har teisten rett? For vil det jeg gjør virkelig hjelpe teisten?  

Blodprøvene jeg samler inn fra Svalbard kan gi svaret på hvor farlig miljøgiftene er for sjøfuglene. I november drar jeg til Antarktis for å samle inn blodprøver fra sjøfugler som lever der, for å sammenligne effekter av miljøgifter mellom de to polene. Kanskje er en miljøgift mer skadelig for pingvinene på Sørpolen enn for teisten i nord. Det vet vi ikke nå. Så ja, forskningen min kan være nyttig for å regulere miljøgifter. Lille teist, du er med på å bidra til mindre miljøgifter for oss begge. Det må vel være godt nok, tenker jeg, mens jeg forbereder dagens blodprøver for fryseren.

En arktisk midtsommer
En tidlig morgen, i midten av juli, er snøen borte. Sakte men sikkert, uten at vi har sett det, har det hvite forsvunnet, trekt seg lenger og lenger opp i høyfjellene, og lagt igjen grønne og brune daler. På samme tid har omtrent alle ternene utenfor brakken hvor jeg sover, mistet eggene sine til fjellreven. Vi drar ut for å fange den siste teisten; teist nummer femten. Jeg bestemmer meg for å rusle litt videre i ura mot den andre siden av øya, for å paranoid se etter isbjørn og sjekke om det finnes flere teisthuler lenger bort. Steinene sjatterer mellom grå og brun, og plutselig, i det jeg er i ferd med å sette foten ned, møter jeg blikket hennes. Hun holder øyekontakt og vender hodet bakover, men blir liggende helt helt stille. “Å, herregud, unnskyld!” hvisker jeg forskrekket. Krise avverget, en lettet ærfuglmor rugger seg lenger ned på eggene sine, to eggsultne polarmåker som har spionert fra toppen av fjellet snur seg skuffet vekk og jeg vender tilbake. Omkring på alle øyer og flater på reir av grå dun ligger ærfuglmammaer usynlig spredt og passer på det mest dyrebare de har. Jeg føler meg som en inntrenger og trøster meg med at forskningen min ihvertfall er nyttig.

Men det er noe som skurrer med nytte-argumentet. De lange grå korridorene på Blindern med avstikkere til kontorer hvor forskere sitter fordypet i sine egne bobler, maner fram en stor kontrast til hva jeg opplever her oppe. Som biolog er jeg oppdratt i et universitetsmiljø hvor forskere blir krenket dersom man sier at forskning skal være “nyttig”. Forskning skal motiveres utifra uavhengig nysgjerrighet. Jeg husker at vi på bachelorstudiene nesten lo litt av studentene som var miljøengasjerte, som studerte biologi for å redde verden. “De kom ikke til å bli gode, objektive forskere.” Idealet var å bli en forsker som av de nobleste, egoistiske grunner forsket på det han eller hun selv syntes var interessant, for kun slik er forskningen ren, ubesudlet og fri.
En teist går i fella.
Den flakser.

Nobel egoist eller politisk aktivist
Teist nummer femten ligger i fanget mitt og piper sårt.”Så, så, ikke vær redd.” Vi har begrensninger på hvor lenge vi kan holde den fanget slik og hvor mye blod vi kan ta før det regnes som uansvarlig. Men det finnes ingen svar - ingen diskusjon rundt spørsmålet “når er det nok kunnskap?”. Når sier jeg at jeg har forstyrret teisten nok og at forvaltningen må gjøre noe med kunnskapen istedet? Fordi med dette sier man også at man søker en optimal grense som avhenger av hva vi ønsker å oppnå med forskningen. Er vi enige om hva vi vil? Og bør vi egentlig sette oss et felles mål? Det kan ligge mange skjulte forståelser i naturen som kun forskning uten mål kan avdekke.

Å forske for å redde verden er ikke nødvendigvis en bedre grunn enn å forske av sin egen nysgjerrighet, men vi satser på begge typer motivasjon utifra en forventning om at langt der fremme så skal det gagne samfunnet, miljøet, klimaet. Og for min del: teisten, som nå ligger oppi en tøypose for å bli veiet. Tenk hva den må gå gjennom bare for at jeg skal få ta en doktorgrad. Nei, det må være noe mer. Det brenner inni meg og jeg har lyst til å rope bakover i tid til meg selv som bachelorstudent og forklare at det ikke er motivasjonen som gjør oss tilnærmet objektive, men den vitenskapelige metoden. Konteksten for hvorfor vi forsker på naturen er mer synlig nå enn før, spesielt her i Arktis, som har blitt et varselområde for hvordan vi mennesker påvirker milljøet. Selv føler jeg et overveldende ansvar om å fortjene disse prøvene jeg har samlet.

Ansvaret på førsterad
På vei hjem til stasjonen flyr en havhest opp på siden av båten, en knapp armlengde unna ansiktet mitt. Vi følger hverandre side om side i et langt, taust øyeblikk. Etter flere hundre meter svinger havhesten vekk fra meg og setter kursen tilbake til fronten av isbreen hvor de andre havhestene har samlet seg. En ny kalving er ventet og med det masse mat som har vært fanget i isen. Tenk at jeg får være med på å bevare alt dette.

Men kommer arbeidet mitt her oppe virkelig til å gjøre en forskjell for å bevare Arktis? Man redder ikke verden med ett prosjekt, en grad, eller en karriere. Og er jobben virkelig gjort når artikkelen er publisert? Se her, teist, her er du i A4-format. Nei, tenker jeg, det holder ikke for min del. Her er jeg: Levende biolog midt i det politikerne kaller det grønne skiftet i samfunnet, jeg sitter på førsterad og ser klimaendringene i Arktis, og jeg forsker på hvordan vi mennesker påvirker naturen. Hvis ikke jeg føler ansvaret jeg har for å bidra i samfunnsdebatten med kunnskap, hvem vil? Samtidig slår det meg hvor ofte jeg ser at en naturviter blir stemplet aktivist i kommentarfeltene dersom hun ytrer seg politisk i media, mens en samfunnsviter som gjør det samme oppfyller en forventet rolle. I tillegg til at man mangler tid og formidling knapt belønnes med knapper og glansbilder, opplever man en streng egensensur og frykt for kritikk. Plutselig leser jeg min egen populærvitenskapelige tekst med en av mine kollegers øyne. Plutselig blir den ene klare setningen litt for klar. Litt for lite balansert. Setter inn ordet “kan”. Gjør om på alle setningene for å ikke bli kritisert av andre forskere. Hva sier artikkelen nå? Ingenting. Å, teist, havhest og ærfugl, jeg skylder dere mer guts enn det.

Ny tid i fuglereservatet
Juli ankommer seint. Jeg bråbremser sykkelen så blodprøvene i isbrennende nitrogen slenger rundt styret. For rett over veien vagger en gåsefamilie. Og så går det opp for meg: Herregud som vi har bekymret oss uten å vite det.  Listet oss rundt på øyene for å ikke forstyrre. Og så er de her.  Over natta. Helt uvitende om hvor mange som har ventet på dem, passet på dem, tenkt på dem.

Grågule gåserumper spretter omkring etter foreldrene sine mellom grusveiene, mens de plukker etter mat i den våte tundraen. En går seg vill mellom de mange mødrene og fedrene, og rett som det er har en familie fire i stedet for fem og en annen fire i stedet for tre. Alt har gått bra så langt. Har jeg bekymret meg for mye? Kanskje har kontorlivet i byen de siste årene avskåret fra naturen myket opp et hardere indre skapt av en oppvekst på gård omringet av dyr. Eller beveger jeg meg i riktig retning som person og forsker? Jeg holder en knapp på det siste. Åpenbaringen er min egen, kanskje ville en annen forsker følt det annerledes, men jeg sykler videre overbevist om to ting: jeg må gi noe tilbake. Og vitenskapelige artikler er ikke nok.

SLUTT